Pollyanna (2003)
Den rike men gretne og strenge damen Polly som bare noen få mennesker kan omgå lar hennes søsters datter, Pollyanna flytte inn etter at både moren og faren er døde. Hun er ei glad og snakkesalig jente som lett kommer i kontakt med menneskene rundt og går inn for å lære dem om glede leken som faren hennes lærte henne. Sakte begynner menneskene rundt henne å forandre instilling til livet, men Pollyanna begynner også å finne ut ting om dem.
Vurdering
4.7 av 1 stemme
Fakta
Medvirkende
Regissør
Sarah Harding
Forfattere
Eleanor H. Porter
Forfatter
Forfatter
Simon Nye
Manusforfatter
Manusforfatter
Skuespillere
Georgina Terry
Pollyanna
Pollyanna
Kenneth Cranham
Mr. Pendleton
Mr. Pendleton
Amanda Burton
Tante Polly
Tante Polly
Tom Ellis
Tim
Tim
Tom Bell
Gamle Tom
Gamle Tom
Geraldine Fitzgerald
Damenes hjelper
Damenes hjelper
Kate Ashfield
Nancy
Nancy
Pam Ferris
Mrs. Snow
Mrs. Snow
Aden Gillett
Dr. Chilton
Dr. Chilton
David Bamber
Pastor Ford
Pastor Ford
Produsenter
Charles Hubbard
Produsent
Produsent
Trevor Hopkins
Produsent
Produsent
Charles Elton
Sjefsprodusent
Sjefsprodusent
Annet
Tim Hutchinson
Produksjonsdesign
Produksjonsdesign
David Rees
Redigering
Redigering
Chris O'Dell
Cinematografi
Cinematografi
Christopher Gunning
Komponist
Komponist
Lignende filmer
Anmeldelser
Hva glede har å si i hverdagen
Kvalitet
Budskap
Personlig syn
“Pollyanna” er den kjente og kjære historien om ei jente som har mistet begge foreldrene sine men som tviholder på det faren hennes lærte henne, både fra bibelen men også om å se de små tingene i hverdagen som gir glede, selv hvor det er vanskelig. Faren gjorde det til et spill som Pollyanna lærer bort til de rundt seg og livene deres forandres sakte men sikkert til det bedre og mer fargerike. Hun blander seg inn i menneskers liv for å styre dem mot noe bedre til tross for hennes egen sorg.
Jeg synes dette er en fin fortelling som minner oss om å ha og se ting å glede oss over i hverdagen. På mange måter eksemplifiserer filmen det uskyldige ved barnetro, men samtidig så viser det også noe vi som voksne har mistet eller glemt. Det kommer tydelig fram i filmen, kanskje mest åpenbart, der Pollyanna går inn i kirken og ber dem finne et hjem til en hjemløs gutt men alle der har andre og viktigere ting å bruke krefter på. Det er en fin kritikk mot kirken, og senere så innrømmer presten at Pollyanna minnet ham om alle de versene i bibelen som snakker om å glede seg. Det var et veldig fint øyeblikk.
Jeg har ikke sett mange av de andre versjonene av Pollyanna men etter å ha sett denne forstår jeg hvorfor den har grepet mange mennesker med sitt enkle men viktige budskap som fortsatt er aktuelt, kanskje mer enn noen gang. Ja, Pollyanna er en kanskje litt vel glorifisert barnefigur, men det er samtidig veldig inspirerende.