Kristenfilm.com

av John

Julefortellingen med glede, musikk, dans og sang

Vi kjenner alle til historien, men ikke helt slik den er fortalt her. Det er tatt noen friheter i forhold til orignalmaterialet, men dypere enn det så er dette en julefortelling som er tro mot budskapet i historien. Det er noe som jeg verdsetter mer enn å gjøre en kjent fortelling til en hollywood variant som blekner når det kommer til det som historien betyr.

Maria, og en noe yngre Josef enn det vi er vant med, er de som bærer alvoret i filmen. Spesielt Maria vises som en dame med integritet verdig til å føde Guds sønn. Herodes er ganske så karikert, noe som også gjelder det tre vise menn som alle er forsøkt å gi en personlighet som det legges vekt i. De tre vise menn er filmens comic relief, og det skranter litt når filmen går fra alvorlig og koselig til mer slapstick og ren komedie som prøver litt for hardt. Antipas rolle her, som ikke er fra bibelen, er lagt inn for en alvorlig motvekt på siden til Herodes. Han prøver filmskaperne til å komme litt inn under huden på siden de kan være fri til å dikte.

Utenom det vanlige, så er det mye musikk og glede, men også mye alvor i sangtekstene - og musikalnumrene passer ofte fint inn og gir både framdrift i historien men også understreker formatet og gjør filmen det den er. Det er i musikalnumrene vi møter motsetningen mellom Herodes som jordisk konge og Jesus som den himmelske, der herodes bruker de samme ordene om seg selv som blir brukt om Jesus. Det er også veldig kreativt vist gjenom et musikalnummer i drømmen til Josef hvordan han kjemper med to sider av seg selv.

Filmen bærer et tydelig polert preg, noe som gir følelsen av at alt er filmet i studio og ikke ute hvor støv og vær preger settet. Realismen er derfor ikke helt der den kanskje burde vært, men med det spreke fargebildet og en stil som popper så er ikke det så viktig når filmen får oss til å føle oss vel og underholdt. Det treffes også ofte noen hjertestrenger som gav meg følelsen av at her gjør de noe riktig, svakheter til tross.

Journey to Bethlehem er en overraskelse for året, en gledelig film som er verd å få med seg i julen.

av Jarmo

Musikalsk mektig, men litt mye kreativ frihet

I denne musikalske gjenfortellingen av juleevangeliet møter vi Maria og Josef på vei inn i forlovelse og ekteskap, og alle problemene som følger med når Maria får vite at hun er gravid i påvente av å bli mor til selveste Guds sønn. Herodes ser ikke med blide øyne på situasjonen om at en potensiell ny konge truer hans trone og han setter inn alt i sin makt for å bli kvitt den nye kongen. Kongens sønn, Antipater er Herodes trofaste, men samtidig skeptiske medarbeider som etter hvert sår tvil i farens kontroversielle metoder. De tre vise menn har også en helt sentral plass i fortellingen.
Dette er blant de første musikalske filmatiseringer av juleevangeliet og vi møter noen gamle og kjente julesanger i mektig drakt, sammen med noe mer moderne låter som også synges av rolleinnehaverne selv. Dette gir filmen en frisk og litt annerledes pust sammenlignet med andre julefilmer som omhandler juleevangeliet, og det er kanskje også det beste med filmen.
Når det er sagt så tar filmen seg ganske store kreative friheter, der noen av disse også går direkte imot historien slik den blir beskrevet. Et av disse er måten de tre vise menn går fram på, selv om det er mye humor i bildet så blir det til tider litt for overdrevet og kanskje ikke så morsomt likevel.
Vi kan bl.a. undres hvorfor gjeterne på marken er blitt byttet ut med de vise mennene da englehærskaren åpenbares, og at de vise menn ankommer stallen, og ikke gjeterne? Noe som heller ikke stemmer helt er når sønnen til Herodes melder sin ankomst i stallen på ærend fra kongen, og med sine soldater, for å skape noe ekstra spenning og dramatikk rundt Jesu fødsel. Så kan man som kristen spørre seg om man kan tåle dette, eller om det er å gå litt for langt? Hva med at engelen Gabriel er nervøs og må øve på replikkene sine og sin entré før møte med Maria? Her har kreativiteten og humoren fått stor plass og ingen andre enn den kristne rapperen Lecrae har fått tildelt rollen som Guds budbringer. Kanskje nervøsiteten og den kreative friheten kan unnskyldes med tanke på det store budskapet som han fikk æren av å bringe denne enkle jomfruen som slet med tankene om giftemål, et potensielt læreryrke og meningen med det faren hadde lært henne opp i når det kom til Skriftene.

Videre så møter vi også en Josef som er noe småflørtete overfor Maria, før han visste at det var henne som han var blitt arrangert til å gifte seg med gjennom datidens arrangerte ekteskapsformer. Maria derimot virket mer uinteressert. Selv om sangene var mektige og fengende så kan det også stilles noen spørsmålstegn på noe av tekstinnholdet. Var ikke Maria av kongelig slekt? Bøyer ikke Maria seg for noen? Selv om hun helt klart bøyde seg for Gud og Hans vilje, så kommer det ikke helt tydelig fram i akkurat den sangen. Kanskje teksten kunne vært utdypet at hun ikke bøyer seg for noen andre enn Gud?

Filmen går mer i dybden av datidens arrangerte ekteskapsskikk som Maria og Josef godt mulig kan ha vært en del av og kan gi et innblikk i at det ikke var en selvfølge at det var kjærlighet ved første blikk, men at kjærligheten måtte modnes, og kanskje begge parter gruet seg litt til en eventuell ekteskapsinngåelse, slik det kan se ut at spesielt er tilfellet med Maria her. Jeg likte hvordan historien var lagt til rette med tanke på kjærlighetsbåndet mellom Maria og Josef gjennom filmens handlingsgang, hvor de stadig fikk mer og mer tillit til hverandre i det de måtte gjennom på veien mot Betlehem, og hvordan forelskelsen og kjærligheten mellom de to ser ut til å blomstre mer og mer desto lenger inn i historien man kommer. I det store og hele så er den røde tråden noenlunde tro med tanke på budskapet, at en frelser er oss født, men jeg synes de kreative frihetene tar litt for mye plass i en historie som kunne gjort seg minst like bra på skjerm selv i en mer bibelfokusert og ortodoks setting.

Hvis man sammenligner Bibelen med denne filmens fremstilling av julens budskap så kan man pirke på litt både her og der, og ingen filmatisering er fullkommen på området, og selv om denne skiller seg noe mer ut enn tidligere produksjoner så har den noen mektige musikalske innslag, bl.a. med juleklassikeren ”Stille natt, hellige natt”. Den kjente skuespilleren Antonio Banderas vil nok kanskje trekke mer på det sekulære publikummet til kinoene, i rollen sin som den tegneseriefiguraktige Herodes, mens rapperen Lecrae, i rollen som Gabriel, kanskje vil være et lite trekkplaster med tanke på det yngre kristne publikummet. Cinematografien er god, men scenografien er litt for glattpolert, og jeg savner de mer støvete og slitte kulissene man kan se i mange eldre bibelfilmer. Dette er kanskje årets julefilm, men jeg vil allikevel at foreldre forklarer barna sine det originale budskapet før de eventuelt tar dem med seg for å se denne.

av John

Som oftest i moderne oppvåkning

Det er en helt vanlig strategi av filmer som prøver seg på strenge samfunn, enten det er jødiske eller kristne, at oppvåkningen handler om frihet på alle områder inkludert det seksuelle - det handler om å falle tilbake til det verdslige. Sjelden ser vi god oppvåkning der det realiseres moralske verdier og gjennomtenkte handlinger som fører til et bedre liv, og dette er intet unntak.

Likevel så er det en ganske morsom film, om ikke noe laber kvalitet, som har en viss annerledeshet over seg og som lar oss le av særjødiske ting uten å være antisemittisk. Det er en lettfattelig komedie, og da skal man ikke legge så altfor stor dybde i det moralske forfallet som den fremmer.

Det er såklart ikke bare moralsk forfall, det er også personer som forstår, og personer som lærer at det å være for streng og snever ikke alltid er det beste.

av Jarmo

Solid om hippitidens store vekkelsesbølge

Dette er historien om den store og gjennomgripende vekkelsen i de mange hippiemiljøene som var å se over store deler av USA tidlig på 70-tallet. ”Jesus Revolution” fokuserer hovedsakelig på begynnelsen av denne vekkelsen som fant sted i California med den frelste og ivrige hippien Lonnie Frisbee og pastor Chuck Smith, der sistnevnte var pastor for en ganske så død menighet i byen. Vi får gode innblikk i hippiemiljøet og hippienes intense søken etter sannhet og noe meningsfylt å fylle livet med. Når flere etter hvert finner ut av at det ikke var så mye sannhet å finne i narkotika og lignende fører det mange inn i et livsforvandlende møte Jesus.

Filmen har et tydelig budskap til å være en film som fikk kommet på minst 80 kinoer i Norge. Jon Irwin som har gjort dette før med filmer som ”I Can Only Imagine” og ”I Still Believe”, samt ”Woodlawn” lager her nok en kvalitetsfilm, sammen med Brent McCorkle, denne gangen enda mer tydelig og klar, med en sann historie og et sterkt frelsende budskap. Filmen legger fokus på historien om vekkelsen, men viktigheten av frelse, omvendelse og dåp kommer også fram og evangeliet nevnes også ved et par anledninger. Selv om teologien framstilles ikke alltid er 100% i mine øyne så er livene som blir forvandlet og de innebygde og fastlåse tradisjonene som slår sprekker, og måten det blir gjort på, både gjennomgripende og tåredryppende. Man får et nytt pust av liv fra himmelen inn i en menighet på randen til død, selv om det koster for pastor Chuck Smith å ta de valg han tar. Filmen bryter klart med inngrodde tradisjoner i en stil som kan ligne på måten Jesus også brøyt med datidens tradisjoner. Filmen legger vekt på de frelste hippiers fokus på ”Jesus only”, ved å peke med pekefingeren mot himmelen, et ytterst klart tegn på hvem som skal hylles, et tegn vi sjelden ser i dagens menigheter. Vi får også innblikk i hungeren disse nyfrelste hippiene hadde på Guds Ord og hvordan de ivrig slo opp i Bibelen når det skulle leses og utlegges derfra. Vi møter som sagt den nå avdøde(2013) Chuck Smith som hippienes nye pastor, og selv om Smith ser mye eldre ut enn han egentlig var i virkeligheten på denne tiden så er det med på å gi litt farge og motvekt til en ivrig og nyfrelst gruppe med hippier. Lonnie får også en sterk formaning om å legge bak seg sin stolthet og bryte med den som så lett kan vise seg å bruse frem når den åndelige velstanden i stadig økende mengder mennesker dukker opp på Gudstjenestene. Vi får også bli kjent med Greg Laurie, også en kjent foregangsfigur som kom frem i kjølevannet av denne vidt strekkende vekkelsen.

Filmen har gode kvaliteter, fremragende skuespill til å være en kristen film og flott gjenopplivelse av 70-tallet. Filmen er gripende, samtidig som den forteller en sann historie om en litt tabubelagt vekkelsestid, der alt kanskje ikke var helt perfekt, men der mennesker søkte Jesus og var sultne etter sannheten i Guds Ord. Når det er sagt så er det helt sikkert også negative ting å si og peke på rundt denne vekkelsen, men det budskapet filmen bringer er fokusert på håpet, at Jesus setter fri og at det er håp for alle, samtidig som at vi ikke trenger å sitte inne i en menighet og gro fast i forskjellige tradisjoner som kan være med å tørke opp et menighetsliv. Det kan se ut som om filmen mister noe av drivet sitt litt ut i filmen, men stort sett holder filmen seg på et engasjerende nivå.

Når det er sagt så er det store kontroverser bak Lonnies liv og lære i ettertid som sier sitt og dessverre ikke setter den kristne troen i altfor godt lys, og det er kanskje derfor Lonnie også forlater filmscenen mot siste del av filmen. Vi må ta til oss det gode og lære av det som ikke har vært så godt i alle slags bevegelser og vekkelser, også i denne, som hovedsakelig presenterer de positive sidene ved denne vekkelsen. Prøv alt, og da vare på det som er godt!

av Jarmo

Oppsiktsvekkende om usunn karismatikk

Dette er historien om Mirjam, verdensmester i discodans, men samtidig en bekjennende kristen og lovsangsleder i Friheten, menigheten der stefaren er pastor. Moren er skilt, og gift med pastoren, og pastoren roser kona si høyt i sky fra scenen, men på hjemmebane holder ekteskapet på slites i stykker og psykopatiske tendenser oppstår. Mirjam sliter med fortiden og får ikke helt klarhet i hvorfor hun ikke får vite noe om den biologiske faren og hva han har påført henne. Hun gir allikevel alt i menighetslivet, selv om hun ikke får alt helt til å stemme, selv om dette fører til kollaps og nesten koster henne livet.

Hvis du har lest boken ”Jesussoldaten” skrevet av Anders Torp, sønn av den kjente pastoren Jan Aage Torp, så kan du se mange likhetstrekk mellom boken og filmen, og det er liten tvil i at de to har en sammenheng, for vi møter Anders Torp i en siderolle som pastor Aage (kanskje man for assosiasjoner til faren hans). Vi ser også at moren er gift på nytt, det samme var faren til Anders. Hovedpersonen i filmen er allikevel ei jente, Mirjam, i motsetning til Anders i ”Jesussoldaten”. Vi får innblikk i en hjernevaskingskultur innenfor det jeg vil kalle usunn karismatikk og hvordan man blir sugd inn i det, og selv om man velger å stille spørsmålstegn så må man heller tvile på sin tvil enn å tvile på sin tro. Siden avhopperen Anders Torp og historien hans ser ut til å være inspirasjonskilden til denne filmen så blir det et mer subjektivt bilde av kristendommen og de skadelige elementer denne typen ”kristendom” kan ha og påføre mennesker. Personlig så skjønner jeg at Anders etter hvert forlot forsamling og troen sin hvis det han opplevde var like ekstremt som filmen og boken portretterer det som. Det man som kristen kan stusse på er om man virkelig kan kombinere slik sensualiserende og lettkledd discodans med en kristen bekjennelse? Slik jeg ser det så er det ikke forenelig med den kristne troen, og da ville man uansett havnet i en ubalanse i troslivet slik vi ser at Mirjam befinner seg i, i tillegg til et usunt karismatisk miljø. Jeg stusset også over hvordan stefaren til Mirjam, og pastor i Friheten, roser Mirjam høyt i sky hver gang hun vinner VM i discodans, men når hun plutselig en dag går litt lettkledd hjemme så blir hun irettesatt av ham for det? Kanskje det er med en intensjon fra filmskapernes side for å vise hykleriet som befinner seg i så mangen plass i kristenheten i dag?
Budskapet ellers i filmen kan gjøre en som er innblandet i slike eller lignende miljøer mer bevisst hva de kanskje må ut av. Samtidig kan dette også fort tolkes dit hen at man med filmen ønsker å høvle alle kristne over en kam. Hvis du er kristen og ser filmen så kan den i bestefall gjøre at en ransaker seg selv, og er du innblandet i lignende karismatikk, så får det deg kanskje til å tenke å forlate forsamlingen og forhåpentligvis finne en sunnere forsamling istedenfor å gi avkall på Jesus, og kanskje finne Jesus hvis du aldri har kjent Ham.

Historien og kvaliteten i filmen er nok noe så som så. Historien mangler litt mer driv og har en litt flat struktur synes jeg. Klippingen er litt rar til tider, kanskje med vilje, og skuespillet virker litt falskt improvisert til tider selv om det også kan fungere til en viss grad. Alt i alt er dette ikke en film jeg generelt vil anbefale kristne, men er du interessert i sekterisme, apologetikk og kanskje vil ha et lite utenfrablikk på et såkalt usunt kristent miljø, og se om du kanskje kjenner deg igjen i det eller ikke så, kan denne gå. Som en film synes jeg denne allikevel gir et interessant innblikk i kristne miljøer slik de ikke bør være.

av Jarmo

Musikk som er mer enn musikk

Dette er historien om hvordan den kristne musikkartisten Jeremy Camp ble en av de mest fremtredende artistene i den kristne musikkverdenen. Det var ingen lett reise, for når han møter sin utkårede idet han skal utenbys for å studere, så blir kjærligheten satt på prøve på en sterk og værst tenkelig måte. Hendelsene i livet til Camp kommer tydelig fram i musikken som har vært til velsignelse for mange siden hans første album ble utgitt i 2002.

Filmen har et sterkt budskap om kjærlighet og trofasthet når noe av det verst tenkelige skjer med ens kjære. Filmen tar for seg sykdom, helbredelse som finner sted, men også mysteriene rundt helbredelse som ikke skjer, men at Gud kan vende alle ting til det gode for dem som elsker Ham. Historien får også fram håp som man kan finne midt i smerten. Filmen gir også et innblikk i en musikkartists liv og hvordan Gud også kan lede en inn i tjeneste på det området for å kunne være til velsignelse og legedom for mange når det kommer til deres smerte og nød. Vi får et godt innblikk i troen til hovedpersonene, og spesielt Melissas hengivenhet til Gud som bl.a. kommer fram gjennom flere fine åndelige illustrasjoner.

Filmkvaliteten er god og skuespillet er utmerket til å være en kristenproduksjon og regissørene og brødreparet Jon og Andrew Erwin fortsetter å produsere gode kristne filmer der tidligere suksesser har vært ”Woodlawn” og ”I Can Only Imagine”. Spent på hva fremtiden vil bringe.

av Jarmo

Noe annerledes, men et viktig område å belyse

Mabel er en kvinne som fra barndommen av har slitt med dårlig selvfølelse. Hun er ikke overbevist at hun er pen nok, og møter stadig på situasjoner som hun tar til inntekt for sin dårlige selvfølelse. Hva skal til for å få henne på andre tanker, eller å se det hele fra et annet perspektiv?

En litt annerledes film, med en historie som engasjerer og som kan være aktuell for de som sliter med selvfølelsen. Filmen har et kristent bakgrunnsbudskap, med far til Mabel som er pastor, og der handlingen innimellom foregår i en kirke, og der Gud ikke glemmes helt bort. Det kristne budskapet er kanskje mest fremtredende i filmens begynnelse og så kommer det et klart poeng mot slutten, mens det kommer noen smuler innimellom. Filmen har ikke noe klart frelsesbudskap, selv om det lysende korset i kirken kanskje prøver å fortelle hovedpersonen noe om den identiteten hun bør ha i troen, og ikke i selvfølelsen sin. Det er en lang reise for hovedpersonen, og man kan jo stusse over hvorfor ikke faren som er pastor ikke gjorde noe mer for å hjelpe henne, men istedenfor valgte å overraske datteren med abonnement på et motemagasin som han kanskje ville håpe kunne overbevise datteren om tomheten i å alltid streve etter det perfekte utseende.

En noe spesiell film, ikke så forutsigbar, men med en handling som gjør at man spent følger med fra begynnelse til slutt. Skuespillet er også overraskende godt, og bildekvalitet er det heller ikke noe å utsette på. Handlingen kan være noe overdreven til tider, men kanskje den bare gjør det for å få poenget med budskapet noe klarere fram. Midt i dette får man noen humoristiske innslag, selv om alt ikke er like vellykket.

av Jarmo

Historien fortsetter stabilt, men med noe mere liv

Sesong ni forstetter der forrige sesong slapp, en sesong som sluttet i skuffelse for mange, med spørsmålet: Hvorfor Lucas, og ikke Nathan? De som ble skuffet forventer nok at sesong 9 skal bote på dette og gjøre alt godt igjen, eventuelt at vi kan lære å leve med det. I denne sesongen følger vi Elizabeth og Lucas videre i deres kjærlighetsforhold og hva tiden fremover bringer. Lee og Rosemary er fortsatt med, og Rosemary øyner muligheten og starte ”Valley Voice”, Hope Valleys nye avis, en avis som vil prege sesongen. Elizabeth har også fått utgitt boken sin, til noens glede og andres frustrasjon. Videre er det en tøff kamp rundt olje og salongvirksomheten, samt mye snakk om gjenåpning av kullgruven som krevde mange liv i begynnelsen av første sesong. Vi blir også kjent med nye fjes som Mei Sou, ei dame på flukt fra sin nylige fortid. Hun blir til stor hjelp for Nathan og hesten hans, men er det nok til at det vil oppstå romantikk mellom dem? Det gjenstår å se. Noen flere skimter med sitt fravær, bl.a. doktor Carson som er på en lengre tids studietur. Vi får se hvordan Faith takler dette, og så skimter også Jesse og Clara med sitt fravær, uten at de andre virker å savne dem i noen spesiell grad. Hva kan ha skjedd? Hope Valley får også en kontroversiell ordfører, som prøver å gjøre sitt beste for å opprettholde ro og orden, og gi byen litt nytt liv. Dette og mye mer møter vi i denne sesongen av ”Når hjertet kaller”.

Mange ble nok skuffet etter siste episode i sesong åtte, noe som vises på sesongoversikten for serien på ”Internet Movie Database”. Der får episoden klart lavest score sammenlignet med de andre episodene. En skikkelig nedtur for mange. Men kampen om kjærligheten var intens, ikke minst et vanskelig dilemma for Elizabeth. Sesong ni har fått en tøff oppgave å blidgjøre fansen, men klarte de det? Til en viss grad blir man vant til Elizabeths forhold til Lucas, men man blir kanskje litt mer opptatt av de andre rollefigurene med tanke på skuffelsen som fulgte i kjølevannet av forrige sesong. Sesongen prøver å kjøre seg inn i et litt annet spor og gir kanskje mer spenning på andre områder, men denne sesongen får allikevel ikke en opptur etter min mening. På det budskapsmessige området så fortsetter Hope Valley å være et ”paradis” på jord, der ”de slemme” blir ”jagd ut” for at freden og harmonien kan beholdes. Pastor Joseph har blitt byens tillitsfulle pastor, selv om vi ytterst sjelden ser ham på prekestolen. Det åndelige fokuset får heller ikke like mye plass her som i forrige sesong, men når det glimter til så er det noe i det, spesielt i siste episode av sesongen. Det blir kort og godt! En annen ting som plager meg er at ”My goodness” ofte blir oversatt til ”Herregud” på norsk. Det er en mulig oversettelse, men kunne likeså godt vært oversatt til ”kjære vene”. Da slipper man tolke ordet som banning / misbruk av Guds navn. Dette problemet har vart i flere sesonger. En annen ting er forholdet til Elizabeth og Lucas, som jeg synes er litt overdrevet og man blir litt lei av deres stadige litt overdrevne kysseepisoder når de møtes, men her er det hver sin smak. Jeg savner også mer av de åndelige sidene til de andre rolleinnehaverne. Er det bare Joseph som skal dra lasset eller finnes det andre som egentlig er sanne troende i denne byen? Man får ikke inntrykk av det. Hvis Elizabeth er ment til å være en kristen rollefigur så synes jeg hennes beundring av Gud burde kommet tydeligere frem. Man kan også spørre seg rundt det at hun finner seg en mann som da ikke ser ut til å ha noe som helst interesse for Guds sak. Kan dette gi troende der ute et feil bilde av forhold og ekteskap? Bibelen er klar på at en troende ikke skal slå følge med en ikke troende i slike forhold. Her må den som ser serien klare å sjeldne og prøve alt og ta vare på det gode.

Kvaliteten fortsetter nok som før og man får jo et slags forhold til byen og dens innbyggere når man har kommet så langt som til sesong ni. Men sesongen gir ikke så veldig mye egentlig, og det skjer heller ikke så mye revolusjonerende, og for meg ble denne nok litt mer tidsfordriv enn de forrige. Jeg hadde forventet noe mer. Vi får igjen håpe at sesong 10 bringer med seg noen flere lyspunkter og svar på ubesvarte spørsmål, og at den ikke dveler altfor lenge på litt mer komplekse ting, slik som intrigene rundt oljeselskapet og en eventuell gruvegjenåpning. Tross dette så har sesongen en del høydepunkter og gode øyeblikk med humor og glimt i øyet som kan være verdt å få med seg. Dette redder sesongen fra å synke for lavt, men den holder seg allikevel på et middels nivå.

av Jarmo

En film om hukommelsestap som kanskje bør bli glemt?

En mann, som går under dekknavnet John Doe, fordi han etter et slag i hodet av noen kriminelle ikke husker hva han heter, eller hvem han er, våkner opp under en bro og ensom, forlatt og helt ute av seg. Han vandrer gatelangs på jakt etter noe å spise, noen som kan bry seg, og ikke minst, på jakt etter hva som har skjedd. Underveis møter han på misforståelser, folk som ikke liker ham og andre med fordommer. Gud har allikevel en plan, og sender uventet hjelp fra flere hold.

Så klisjéfylt som filmen enn er på noen områder når den skal presentere det kristne budskapet så har den et viktig budskap om det å kunne tilgi, og det å kunne hjelpe andre i nød. Samtidig formidler filmen et budskap om å ikke gi opp, og selv om alt ser håpløst ut så finnes det håp, og det virkelige håpet er å finne i Gud. Denne jakten blir desperat for ”John Doe” som lider under hukommelsestap, og har smerter både her og der. Filmen prøver å formidle hvordan Guds veier er uransakelige og at Hans veier og måter ofte ikke er slik som våre, og på denne måten får John uventet hjelp.
Klisjéne er nok flere, menighetsettingene er noe latterlige og dårlig laget, selv om filmskaperne sikkert har gjort sitt beste med ytterst gode hensikter. Ting skjer litt for lett i benkradene, når den som ser filmen ikke i nødvendigvis opplever budskapet like sterkt. Alt dette blandet inn med bl.a. dårlig skuespill, lyd og bilde i en amatørmessig sammenblanding. Tross dette, så siteres det en del fra Bibelen, noe man sjelden kan ta skade av.

Kvaliteten er som sagt tydelig amatørmessig. Filmen har mye dårlig lyd, med en del bakgrunnsstøy og variert volum. Bildekvaliteten er god til tider, men så blir den altfor ofte uklar og det ser ut som man har brukt ”zoom” funksjonen på nærbilder og da mister bildet fort noe av sin skarphet og kvalitet. Skuespillet er også nok så dårlig og til tider overdrevet. Redigeringen kunne også vært gjort mye bedre. Med andre ord, klare kjennetegn på en amatørfilm, og på mange måter en dårlig laget en, men allikevel synes jeg det er interessant å se hvordan filmskapere i amatørklassen lager film og hva de faktisk får til. Det er også litt sjarmerende å se hvor feil ting kan gå, spesielt når undertegnede selv står bak et par amatørfilmer, som til en viss grad sliter med noen av de samme problemene. Med begrensede midler er det ikke alltid like lett.
Historien filmen prøver å formidle er jo for så vidt interessant, men filmskaperne kunne jobbet litt bedre med både manus, kvalitet og troverdighet. Håper filmskaperne lærer noe til eventuelt kommende filmer. Totalt sett synes jeg ikke dette er godt nok, selv om det innimellom melder seg noen små lysglimt.

av Jarmo

Et lite løft og litt mer kristent innhold

I den åttende sesongen av ”When Calls the Heart” er Elizabeth midt oppi dilemmaet som Lucas og Nathan har ført inn i livet hennes, og hvordan hun skal håndtere begge to uten å måtte såre den som eventuelt ikke blir hennes utkårede. Samtidig er det en stille kamp mellom Lucas og Nathan om å vinne Elisabeths hjerte, men det blir ingen enkel oppgave. I kulissene av dette har vi selvfølgelig resten av Hope Valleys persongalleri, med Lee og Rosemary, de nygifte Jesse og Clara og vi får et innblikk i de utfordringer et ekteskap kan innebære. Faith og Carson følger vi også med et konsentrert blikk, samt Henry Gowen og han sønn som plutselig havner i Hope Valley. Florence og Ned får også øynene opp for hverandre. Hope Valley får også et par nye innflyttere og en av dem er en potensiell pastor.

Sesong 8 er en spennende sesong på mange måter, samtidig som livet går videre i Hope Valley, forandringer skjer, overraskelser og vendepunkter. Det kristne budskapet tar seg litt opp i denne, mye takket være den potensielle pastor Joseph Canfield. Han er litt mer karismatisk en den forrige pastoren som forlot scenen for flere sesonger siden, og noe mer direkte rundt forholdet med Gud, og deler mye av sin visdom med bl.a. Lee og Jesse. Ellers er dalen en ”snill og god” dal som vanlig, men av og til dukker det opp mistenksomme personer som blir avslørt for den de er. Moralen holder seg fint utover i sesongen og sesongen får et lite løft sammenlignet med forrige sesong.

Kvaliteten er noe greiere i denne sesongen selv om mye går sin vante gang fra de forrige sesongene. Sesongen klarer å holde på spenningen fra episode til episode, men samtidig føler jeg at vi trenger enda litt mer i neste sesong. Mye tyder på det, når slutten av sesong 8 peker mot en del forandringer i livet til flere av personene. Alt i alt går man inn i sesong 9 med litt blandede følelser selv om sesong 8 har gitt mye spenning og drama.

av Jarmo

Dabber godt av, men tar seg litt opp etterhvert

I denne sesongen fortsetter historien om Elizabeth og resten av folket i Hope Valley. Det skjer en god del gjennom sesongen, men det som seerne er mest spente på, er hvem som blir Elizabets utkårede av Lucas og Nathan, en rivalisering som blir mer og mer synlig ut over i sesongen og som tidvis munner ut i sjalusi.

Dessverre så er dette nok en av de dårligste sesongene av denne serien. Den innholder flere, rett og slett kjedelige episoder, og noen som er mer fengende enn andre, og ja, det tar seg litt opp mot slutten. Serien er fortsatt ganske isolert og vi kommer ikke mye ut av Hope Valley der det meste skjer. Vi får med oss at Rosemary og Leeland drar til Los Angeles, men vi får ikke se noe av turen deres, Elizabeth får gleden av å høre høytlesning av den berømte forfatteren Virgina Wolf, men vi møter aldri denne forfatteren. Faith drar til Chicago for å studere, men vi ser ikke til henne i Chicago fordi fokuset er på Hope Valley. Det er flere slike ting vi går glipp av i å få mer innblikk i enn at det blir fortalt av rolleinnehaverne. I tillegg blir mye litt teater aktig, selvom skuespillet fungerer greit. F.eks. blir episoden med "den store stormen" overdrevet, dvs. at stormen som blir vist ikke ser så ille ut som den er ment til å være og dermed overspiller noen av skuespillerne litt i meste laget.

Budskapsmessig så har det kristne budskapet som man kunn skimte i de første sesongene blitt helt borte. Det nærmeste vi kommer er letingen etter en pastor som kan vie Clara og Jesse, samt noen aktuelle bibelvers som pastoren foreslår dem å bruke under bryllupet. Selvom det kristne budskapet er labert, så er den moralske standarden i serien fortsatt langt høyere enn en gjennomsnitlig Hollywood tv-serie og budskapet blir dermed reflektert ut fra det. På den måten så kan dette være trygg underholdning for troende.

Som sagt så fungerer skuespillet greit, og ja, man får mer lyst å følge med etterhvert inn i sesongen, selvom det er noe langdrøyt til tider. I tillegg er fotograferingen og bildekvaliteten god. Vi får også noen humoristiske øyeblikk som det kanskje ikke har vært så mye av tidligere. Dette er allikevel ikke noe storslått, og mangler bl.a. en del dybde i handlingen noe som etter min mening senker en del av kvaliteten. Etter Mounty Jacks bortgang så har serien dessverre sunket noen hakk. Serieskaperne har allikevel klart å bygge opp en noenlunde interessant fortsettelse som gjør det tross alt spennende å følge med inn i sesong 8 av serien.

av Jarmo

Inspirerende sann historie

Denne hjertevarmende filmen baserer seg på den sanne historien om Joyce Smiths adopterte sønn John, som sammen med noen kamerater faller gjennom isen på et isbelagt vann i Missouri. De to kameratene blir reddet uten varige mén, mens John må kjempe en intens kamp for overlevelse. Moren er sterk i troen og når alt håp ser ut til å være ute ifølge det medisinske apparatet, så får troens bønn Johns puls tilbake, men det er da kampen for overlevelse egentlig begynner og Joyce møter motstand fra både familie og venner, mens hun samtidig oppdager viktige sider ved sin tro.

Sanne historier er ofte inspirerende filmmateriale. Dette er intet unntak. Troen settes på prøve mens en intens kamp om overlevelse pågår fra Johns side. Budskapet handler om tro, men også om frimodighet og tørre å stå i sin overbevisning uten å gi opp når motstanden er som sterkest. Hovedpersonen er heller ikke noen helgen, men en enkel troende sjel, som har sine feil og mangler; hun er ikke særlig begeistret for den nye pastoren og liker ikke musikksmaken eller sveisen hans. Gudstjenestene blir fort en prøvelse for henne. Det er ikke bare Joyce som lærer å se nye sider i troen, men vi får også se at både pastor Jason og John selv virker å oppdage skjulte perler underveis.
Filmen har litt uvant språkbruk til tider når det kommer til kristen filmproduksjon, men det er allikevel med på å vise en realitet i denne verden som ikke så mange andre kristne filmer helt tørr å begi seg ut på, men det er ikke snakk om en overdrevet masse. Filmen stiller også spørsmålet om hvorfor ikke andre som har dødd av grusomme sykdommer, overlever eller blir vekket opp slik som hovedpersonen.

Bilde og skuespill fungerer bra og filmen er et godt verk til å være en kristen produksjon, og utrolig nok ble den også nominert til en Oscar for beste musikkinnslag med sangen ”I’m Standing With You”. Videre ble den også kåret til den mest inspirerende filmen under Dove Awards. Så dette er en god film med noen få svakheter som er verdt å overses med tanke på helhetsbudskapet filmen bringer fram. Vi får også møte med musikere som Phil Wickham og Lecrae.

av Jarmo

Fra fosterhjem, til fosterhjem, men filmen går ikke helt hjem

Denne filmen som er inspirert av sanne hendelser tar for seg fosterhjemsjenta Tulsa, som har vært et meget ansvarsfullt barn i fosterhjemmet, og passet godt på fosterbroren, som har fått gjennomgå av fostermoren. En dag blir barna tatt vekk fra fostermoren og det blir jaktet etter nok et hjem til dem. Tulsa får hint om at faren hun aldri har møtt lever, og vil gjøre alt for å bo hos ham. Men han sliter med depresjoner og alkoholavhengighet, men overraskende nok får hjemmet hans være et midlertidig hjem for Tulsa. Tulsa er meget ansvarsbevisst og tar styringen i hjemmet, forteller om Jesus ved de fleste anledninger som byr seg, til farens forargelse, men også til en viss inspirasjon som sakte men sikkert vil komme til å forandre livet hans og livene til begge to.

Filmen har et sterkt evangeliserende preg av jenta Tulsa på 9år. Hun har bibelen meget kjær og leser stadig vekk i den og bruker også tid i bønn. En meget veslevoksen jente er hun også, men det er slik ofte barn i fosterhjem er, de har måttet lære å ta vare på seg selv og eventuelle søsken i krisesituasjoner. Når Tulsa møter ham som hun tror er faren hennes så drøyer hun ikke å fortelle om Jesus, og ja, det kan bli litt drøyt til tider og klisjéfylt. Hun fjerner all alkohol og røykpakker og begynner å ”shine” opp huset, slik at hun kan få tillatelse av barnevernet å bo der lenger. Når det er sagt så er jenten veldig ivrig og ja, hun kan være et forbilde, men det er jo ytterst sjelden slike finnes, og så spørs det, når filmen nå er inspirert etter en sann historie, hva som er sant og hva som er diktet opp. Det er vanskelig å si. Når det er sagt så mangler filmen litt mer fokus på omvendelse, og et tydelig og klart evangelium, selv om man så vidt er innom noe.

Kvaliteten, bortsett fra bilde, er ikke det aller beste. Manuset sliter og historien blir dratt ut i det lengste og man blir ikke klokere, selv om det kan komme noen overraskelsesmomenter underveis. Jeg synes heller ikke Scott Pryor, som spiller Tommy, faren, klarer å score så høyt på skuespillfronten, og rollen hans blir noe flat og noe tilgjort til tider. Jeg ble derimot ganske imponert over Livi Birch som spiller Tulsa og hvordan hun kanskje leverer den mest troverdige skuespillprestasjonen i filmen. Alltid gøy å se barn som kan spille. Filmen vant publikumsprisen for beste film under den internasjonale kristne filmfestivalen i 2020. Det er allikevel ikke en god film, selv om den har noen hjertevarmende øyeblikk. Noen av øyeblikkene blir dessverre ødelagt og får ikke levert helt etter potensialet som ligger der, men alt i alt allikevel en helt grei film.