Registrer Logg inn

Kristenfilm.com

  • Upproret
    av Jarmo

    Korstog i eco-filosofisk ånd

    Denne enkle dokumentarfilmen er spesiell for min del, siden det er min fetter Lars Larsen som den portretterer. Den handler og hans kamp mot rikdommen i samfunnet og spesielt i mange av de kristne og religiøse forsamlingene rundt om i Sverige. Vi følger hans pilegrimsferd, hans sorg, hans offentlige profetrøst, hans sammenstøt med politi og vektere og den motstand han ellers møter der han velger å fremme sin sak. Hans dom over den rikdommen han ser rundt seg mener han går direkte i mot Bibelens ord om å leve i det lave og leve i det fattigslige slik som Jesus og disiplene Hans gjorde.

    Antonie Frank Grahamsdaughter portretterer Lars på en interessant men enkel måte, og tross det klarer hun å få med seg en god del i løpet av de årene filmatiseringen pågikk, nemlig fra 2008 og flere år fram i tid. Filmen vant også prisen for beste regi på den noe ukjente, alternative filmfestivalen i Toronto.

    Budskapet i filmen er klart. Et budskap mot samfunnets rikdomsidealer i menigheter og samfunnet generelt. Et budskap som kristne til en viss grad kan ta til seg men likevel synes jeg at Lars Larsen går for langt i sin vandring, selv om han sikkert har ønsket om å sette ting også litt på spissen med virksomheten sin. I begynnelsen av filmen har han en periode som ateist men etter en stund så preker han ut fra Bibelen. De som ikke kjenner Lars kan jo bli litt forvirret, men mye har skjedd i Lars sitt liv i løpet av filmatiseringsperioden, mye fram og tilbake, noe som ikke kommer tydelig nok fram i filmen. Jeg vil allikevel ikke gå utover det filmen formidler i denne anmeldelsen. Filmen har definitivt noe å fortelle og kanskje kan få noen til å tenke over sitt forhold til penger og rikdom.

    Filmen har ingen musikk og er av lav produksjonskvalitet, men det er kanskje slik man lager i en film i Lars Larsens ånd, uten det spektakulære og storartede innenfor filmproduksjon. Det kler filmen og man sitter ikke igjen med en følelse av at musikken manglet. Filmen har også litt humor og man kan ikke la være å trekke litt på smilebåndet.
  • Upproret
    av John

    Dokumentarfilm om en eco-munk

    Upproret er dokumentarfilmen om munken Lars Larsen som herjet i Stockholm noen år tilbake med sine hærverk, endetidsprofetier, eco-filosofi or raljeringer mot den moderne konsumerismen. Lars er også min fetter, så jeg kommer ham litt nærmere ved å se ham på film der han oppholdt seg på den tiden og de tanker han hadde i hodet. Dette er såklart bare et lite utdrag fra hans reise, og forteller ikke hele historien, men gir likevel et innblikk i en mann som har valgt en slags lidelsesvei for å oppnå forandring.

    Dokumentaren er langt fra av god moderne kvalitet filmatisk, filmet i 4:3 og med en gammel båndopptaker, men noen ganger er det nok for å vise det man ønsker å få fram. Filmen vant dermed også beste regi i den lite kjente alternativfilmfetivalen i Toronto hvor den ble vist. Det er heller ingen film som overbeviser noen, annet enn å prikke litt på vår nysgjerrighet på hva slags rare og smale filosofiske og religiøse retninger det finnes der ute.

    Dette er langt fra en nødvendig dokumentar men kan ha interesse for noen få.
  • A Distant Thunder

    Les hele anmeldelsen
    A Distant Thunder
    av Jarmo

    Bortrykkelsen har skjedd, hva skjer nå?

    I denne oppfølgeren til ”A Thief in the Night” følger vi Patty, etter at mannen hennes er blitt rykket opp, videre i hennes søken etter sannheten. Hun klarer ikke helt forstå det som har skjedd, og kan ikke skjønne seg på Gud i den situasjonen hun og andre har havnet oppi. Hun holder seg til vennegjengen sin, men etter hvert innser hun at hun ikke kan stole på noen. Kirkene har blitt til lokaler der dyrets merke blir gitt til dem som vil ta imot, og avvise Kristus istedenfor å ta imot Ham, eller å gå en forferdelig død i møte.

    Filmskaperne sparer ikke på grøss og gru i kjølevannet av bortrykkelsen, og selv om man kan stille store spørsmålstegn bak teologien så sparer den ikke på forkynnelsen av evangeliet og troen på Jesus for å unnfly en evig fortapelse, i typisk 70-talls stil kan man si. Ganske så "preachy". Filmen mangler dessverre et omvendelses budskap, og når det skulle vært på plass, mangler den også et helliggjørelsesbudskap. Filmen presenterer de 144000 som misjonærer som har inntatt jorden for å forkynne for de som ikke har hørt evangeliet og dermed føre mange til frelse. Hvis det er noe jeg ikke tror disse representerer så er det det.
    Hovedpersonene øver seg på leve på små rasjoner mat til man ikke lenger kan kjøpe eller selge uten merke. Filmen presenterer dette allikevel noe forvirrende.

    Skuespillet er skjerpet litt på fra den første filmen, men kommer allikevel ikke så langt i denne. Klippingen er også skjerpet noe. Scenografien sliter litt og handlingen er veldig lokal og man får ikke noe universalt inntrykk av det som har skjedd, slik man kanskje får litt mer inntrykk av i ”Left Behind” filmene. Filmen er laget på 70-tallet, så i dagens standard så er også teknologien som fremvises i filmen ikke helt moden for dyrets merke og det som følger. I dag derimot ser vi at en forfølgelse og kontroll av folkemengden i store proporsjoner er mulig. Filmen starter noe labert, men spenningen øker stadig utover i filmen og avsluttes med et klarsignal for enda en oppfølger. Oppfølgere er ”Image of the Beast”(1980) og ”The Prodigal Planet”(1983). Alt i alt er denne et lite hakk bedre enn forgjengeren, men kanskje ikke med en like stor kultklassiker status som forgjengeren.
  • Risen
    av Jarmo

    Interessant men ikke et helt sannsynlig plot

    Clavius er en erfaren soldat, med mye blod på hendene, og har opplevd det meste man kan oppleve som en fremtreden tribun og soldat i krig. Etter at Barabbas slapp fri og Jesus ble dømt til å korsfestes er Barabbas på tokt igjen med gjengen sin og Clavius får æren av å ta livet av den beryktede morderen. Jesus blir hengt på korset og når krigstokten til Clavius er over så får han ordre fra Pilatus om å avlive de som henger på korset pga. jødenes Sabbat. Det er han som gir befaling om at Jesus skal stikkes i siden med et spyd. Dette fører til at han blir viklet inn i en etterforskning rundt den mystiske tomme graven til Jesus. Det haster å finne svaret før keiser Tiberius ankommer Jerusalem. Spørsmålet blir da hvor Clavius jakt etter sannheten kommer til å bringe ham? Uansett hvor dette leder ham er det noe som han aldri før har vært med på i sin karriere som soldat eller tribun.

    Dette er en til dels spennende og interessant filmatisering, spesielt første halvdel. Handlingen er et sideplot til Bibelens hendelser og sideplottet blir nok dratt noe i lengste laget synes jeg, og noe usannsynlig blir det også. Spesielt det at Clavius dukker opp etter Jesu oppstandelse der hvor tvileren Thomas får stikke fingrene i sårene til Jesus og tro. Det finnes ikke noe hint i Bibelen at en romersk soldat eller tribun var til stede da. Dette var nok forbehold for Jesu nære krets. Det som er enda merkeligere er at ikke disiplene reagerer mer enn de gjør at en hedning og ikke minst en romersk soldat viser interesse for Jesus. Hadde det vært tilfellet hadde ikke Peter hatt noen problemer med å forkynne i Kornelius hus etter pinsefestens dag. Evangeliet ble med andre ord noe senere i klartekst tilgjengelig for hedningene. I filmen blir Clavius på en måte en flue på veggen samt en reddende engel når disiplene trenger hjelp til å bli befridd fra sine forfølgere som vil bli kvitt ryktet om Jesu oppstandelse.
    En annen ting som Bibelen ikke sier noe om, og som jeg synes var litt merkelig å legge inn her, er da disiplene møter Jesus på stranden og skal spise frokost med Ham, at han like etter går og helbreder en spedalsk mann, for at kanskje Clavius skal tro litt mer. Jeg synes denne hendelsen blir noe merkelig og ikke helt på bane med Jesu virke etter oppstandelsen, siden Bibelen så langt jeg kan se ikke viser til noen helbredelser fra Jesu side etter at Han sto opp igjen fra de døde. Da synes jeg det også er unødvendig av filmskaperne å legge det inn i historien. En slik film burde holdt seg så godt det lar seg til Bibelens ånd og historie, spesielt når man skal vise fram til en mulig sidehistorie som ikke blir proklamert i Bibelen. Man bør med andre ord trå varsomt.
    Når Jesus mot slutten gir disiplene misjonsbefalingen så blir det på en veldig flåsete måte, der det utelates både dåp, ”lære dem å holde alt det Jeg har befalt dere”, og det å gjøre dem til disipler. Man kan unnskylde dette med å ha valgt deler av Markus versjonen som ikke er like fyldig, men når man får se dette på film så bør man få en så fyldig som mulig versjon av Jesu Ord, for begge versjonene av misjonsbefalingen er sanne fordi de utfyller hverandre. Filmen har heller ikke et budskap om omvendelse fra synd, og som jeg kan se så blir verken omvendelse eller synd nevnt i det hele tatt, eller hvorfor Jesus i det hele tatt døde. Det siste skal jeg ikke være skråsikker på, men i så fall kom det veldig uklart fram.

    Filmen starter på en interessant og håpefull måte, med god bilde kvalitet, samt godt skuespill av Joseph Fiennes, også kjent som Luther fra filmen med samme navn. Starten gir en mulig og interessant vinkling på hva som førte til at Jesu bein ikke ble brukket, hva fariseernes falske rykte om den tomme graven kan ha ført til, i dette tilfellet en etterforskning for å unngå oppstyr i byen før keiser Tiberius ankommer for å treffe Pilatus, som i tillegg viser seg å være opptatt med å gjøre folket til lags. Historien blir allikevel etter hvert noe tam, puslete og usannsynlig. Man får følelsen at man fyller på etter å ha gått tom for gode ideer. Jesus figuren er også litt tam og matt og mangler både karisma og en gjenkjennelse av Bibelens Jesus. Vi hører nesten ikke noen rene sitater fra Bibelen, og Jesus er for det meste taus og det er satt liten vekt på grunnen, årsaken og kallet Jesus hadde etter sin oppstandelse og før Hans himmelfart. Jesusfiguren her ligner dessverre mer på en New Age guru fra hinduismen enn ett portrett av den Bibelske Jesus. New Age guruen kan ha mye fint å si og de kan utstråle gode kvaliteter og de kan også snakke om kjærlighet, men jeg savnet noe mer, noe mer lik Jesus av Cliff Curtis rolletolkning om Jesus. Når det er sagt så løfter musikken filmen et par hakk og gir god draghjelp for at den ikke skal bli en helt under middels film. Sminken er også noe som skiller seg godt ut her og gir noen av karakterene en viss troverdighet over det gjennomsnittelige.
  • Ave Maryam
    av John

    Underspilt men også velspilt

    “Ave Maryam” er den første filmen fra Indonesia som jeg har sett, og det i formen av en underspilt film om en nonne, Maryam, som faller for den noe mer karismatiske pastoren, Yousef, som bringer musikk i form av bedehus salmer inn til klosteret. Det dveles mye på hverdagsøyeblikk for å fremme den sakte og stille hverdagen til Maryam i klosteret, og det er lite dialog noe som fremmer de øyeblikkene ekstra, spesielt når der er innslag av musikk(for å vise kontrasten mellom dem). Kamera er også ofte plassert slik at det fanger det perfekte bildet for scenen, ofte veldig kunstnerisk, noe som gjør det til en visuelt vakker film.

    Det er kanskje lagt inn litt for mye vekt på det visuelle, slik at potensialet for en god historie med dybde faller litt til sidelinjen. Det er nok til å få fram poenget med filmen. En nonne, som har lite erfaring på området, finner seg i å være forelsket og vet ikke helt hva hun skal gjøre med det. Hun lar det nye forholdet gå foran sine hverdagslige gjøremål i å passe på de eldre nonnene i klosteret. Det fører til forsømmelse av sine plikter, noe som får henne til å revurdere sitt løfte og lojalitet, spesielt når hun valgte å feire bursdagen alene med Yousef på stranda, når nonnene i klosteret hadde forberedt en fest for henne som et tegn på deres takknemlighet.

    Som en pastor, så faller Yousef til kort, og det vises visuelt med at han både røyker og drikker, men best i regnvær scenen når de kommer hjem fra stranden hvor han stiller seg skamfullt i skyggen med en røyk, uten å si et ord. Han kan synes karismatisk og god med første øyeblikk men hans liberale tendenser tar med seg Maryam i synden. Filmen er slik en fin film for analyse av et par øyeblikk om hvor enkelt man kan miste noe man har sverget hele sitt liv til. Den indre kampen, og angeren, til Maryam er godt synlig i hennes ansikt.
  • A Week Away

    Les hele anmeldelsen
    A Week Away
    av John

    Litt nostalgi i en polert innpakning

    Tematikken i Netflix sin nye kristne film “A Week Away” er ikke ny, og vi har sett det før i både “Sunday School Musical” og “Holy Camp!”, men nytt er at dette er en kristen satsing av veldig god kvalitet med mange erfarne produsenter og artister bak. I tillegg til en del nyskrevne musikalnumre hører vi blant annet klassikere fra Steven Curtis Chapman, Amy Grant og Rich Mullins. Det trekker i noen nostalgi tråder hos meg.

    Vi møter Will(Kevin Quinn), som en blåkopi av Zac Efron i “High School Musical”, som hovedpersonen. Han drar ufrivillig med på sommerleir for å unngå fengsel, og finner fort ut at det er en kristen leir han har havnet i. Selv om han prøver å skjule sin identitet og mangel på tro, velger han å bli etter å ha fått øyne på Avery(Bailee Madison), en jente som er “over hans liga” og er bildet på den perfekte kristne jenta. Herfra er det ganske forutsigbart siden løgn er aldri skjult i lengden.

    Troen blir ikke presentert veldig direkte. Det blir sitert fra bibelen en gang, og Jesus blir nevnt et par ganger, mens Gud langt flere. Det er lite i den kristne ungdommen som roper ut at de er troende eller annerledes annet enn at de har det gøy sammen og stort sett blir vist fra gode sider. Via sangen så kommer likevel det ganske tydelig fram at dette er en kristen produksjon, men det er ikke alltid helt tydelig om det er laget for en kristen eller ikke-kristen målgruppe. For det er dette en litt for “glatt” film, men det er gledelig å se at det ikke er en av de filmene der det er lagt inn en obligatorisk klein omvendelse. Jeg savnet at når Avery påpeker at hun er langt fra perfekt, hva det innebærer, siden hun blir vist fra et veldig idealt ståsted noe Will også påpeker. Filmen kunne enkelt lagt inn at hun fortalte, kanskje via en personlig sang, om ting hun sliter med som gjør at Will kan se at selv om hun på overflaten var et forbilde, at hun ikke var eller alltid hadde vært det.

    Jeg synes det var en helt greit film å se som kommer til å treffe bredt grunnet sin distribusjon via Netflix og dermed også må møte et visst kvalitetsstempel. Det er en koselig film å se som ikke gjør så altfor mange feil, men trør på allerede pløyd mark ganske trygt.
  • Small Group

    Les hele anmeldelsen
    Small Group
    av John

    Noe forutsigbar, men god

    Ideén til denne filmen er veldig god, nemlig at en dokumentarfilmskaper går undercover for å avsløre kirken og medlemmenes hykleri, men finner istedenfor mennesker som har sine mangler, ja, men som sårbare står sammen i sin tro og finner styrke i Gud og hverandre. Der forandrer jo såklart perspektivet til filmskaperen, og selv om vi ser det ganske fort, så er det likevel en veldig god film om denne reisen. Ikke alle kristne er like typiske som vi tror, og kanskje hykleri er mer mangelfullt enn det man antar når man først kommer nær?

    Produsentene er gamle travere i kristen film bransjen mens for regissøren, Matt Chastain, er dette hans første større film. Jobben takler han veldig bra, for her er det alt fra komiske scener, godt karakterskuespill, dramatiske sekvenser og ikke minst et barn som må gjøres troverdig. Tro det eller ei, men det flyter godt i filmen. Til å være en omtrent to timer lang film så dveles det kanskje noen ganger litt mye på feil øyeblikk og jeg synes at det kunne vært gjort en noe bedre jobb med filmen slutt, selv om den ikke heller skuffer.

    “Small Group” er en film med en god del overraskelse på lager sammen med smil og egenart.
  • Loving Leah

    Les hele anmeldelsen
    Loving Leah
    av John

    Nytt håp for en barnløs enke

    Denne historien tar for seg en ung kardiolog, Jake, som har en rabbi som bror. Broren dør og etterlater seg en enke, den 26 år gamle Leah, og etter tradisjon fra bibelen blir det standard prosedyre at Jake må gifte seg med Leah for å føre videre brorens navn og ætt. I respekt for broren går Jake, i utgangspunktet motvillig, med på “gifte” seg med den hensikt at Leah lever hos ham som en venn og ikke kone mens hun får livet sitt i orden med studier. Det oppstår såklart gnister etterhvert, men hvordan skal det gå med Jake som allerede har en kjæreste, og Leah som kommer fra et veldig religiøst hjem?

    Dette er faktisk noe av det bedre jeg har sett fra Hallmark med tanke på filmer med et religiøst tema. Religion blir behandlet godt samt mange av de jødiske tradisjonene og særegenhetene blir presentert. Den ekstremt jødiske Leah blir dratt mot en mer moderat jødisk tro, mens den passe sekulære Jake får åpnet sine øyne og kommer nærmere den troen han en gang ser ut til å ha lagt fra seg. På en god del måter så ville denne tematikken også fungert på kristen eller muslimsk tro, men særegenheten her som ikke vill fungert like godt på de to andre er tradisjonen fra det gamle testamentet.

    Kvaliteten er veldig Hallmark’ish og det er tydelig at de vet sitt publikum og det å skape romantisk stemning i filmer, så det er ganske forutsigbart - men denne filmen overrasket litt med tanke på hvordan de taklet tematikken og at den på mange måter skiller seg ut av den hundrevis av filmene Hallmark produserer. Dette er bedre enn samlebåndsproduksjon, selv om en god del av filmen er nok gjort på autopilot. Jeg er likevel positivt overrasket, og den falt i smak.
  • Mayflower II

    Les hele anmeldelsen
    Mayflower II
    av John

    Annerledes, men sjarmerende dårlig

    Det er sjelden vare å se en så lavbudsjett film at så “stor” skala. Her er det ikke bare forfølgelse av kristne, men også romskip og koloni på mars. Plottet er ganske tynt når lederen av den ikke lenger frie verden tar interesse for en enda ikke helt kristen person slik at han kan forfølge alle kristne. Han møter via sin bror en kristen cellegruppe som har den virkelige bibelen som de leser fra og ikke bare den offisielle statlige versjonen. Han greier å flykte, av alle ting til Mars, som så ikke helt helt viser seg til å være helt det de trodde det kunne - men så visste de ikke helt heller hva de gjorde. På veien blir han guidet av noen bibelord og sin bror.

    Det er ganske fascinerende hvordan spesialeffektene og grafikken er som tatt fra dataspill på tidlig 2000-tall, og romskipet er en ombygd escape room. Plottet er banalt og overdrevent, hvor verdensomspennende organisasjon tar seg bryet å fokusere all sin aktivitet på noen tilfeldig utvalgte kristne i en liten tilfeldig utvalg by som tilfeldigvis har et romskip til rådighet. Samtidig så er det noe som er veldig sjarmerende med hvordan alt er satt sammen. Det er satset stort med lite, og samlet så er det både litt morsomt og litt underholdende. Kanskje fordi det er så farfetched, men samtidig seriøst ment.

    Det kristne budskapet er greit presentert med tanke på den ganske sære settingen, men også samtidig tett knyttet til tidens politiske turbulens, noe som er typisk amerikansk kristendom som er tett knyttet til politiske meninger og prøver å være samfunnskritisk. Når det ikke er noen som er der som kan skrive manus, så blir det fort en del kringe. Her er det likevel noe av sjarmen.
  • A Thief in the Night

    Les hele anmeldelsen
    A Thief in the Night
    av Jarmo

    En endetidsklassiker som svikter noe

    Enden er nær og gudstjenestene rundt om er preget av en forventning, og endetidsforkynnelse som fører noen til omvendelse, andre til å latterliggjøre det hele, mens noen blir mer skremt til tro. Hva skjer når timen har kommet og bortrykkelsen skjer? Patty er en av dem som har vokst opp i en liberal kirke og blitt regnet som en troende og gjort sitt beste, men var aldri født på ny, selv med formaning fra andre troende. Hva går gjennom hodet hennes når hun oppdager at mannen hennes Jim er forsvunnet?

    Dette er en av de tidlige kristne filmene, kanskje regnet som starten på en æra med endetidsfilmer. Filmen har snart 50års jubileum (2022) og anses som en kultklassiker, med sine undertoner og bismak av grøsser samtidig som den er fulladet med overdreven evangelisering og kristne klisjér. Selv om dette er en klassiker i kristen forstand og er blitt sett av opptil 300millioner mennesker til dags dato i følge noen kilder, så fortjener den kanskje ikke helt den statusen, men forståelig nok har den gått inn i historien som akkurat det med tanke på temaet den tar opp og måten den tar det opp på.
    Filmen starter med den kjente sangen til Larry Norman, ”I Wish We’d All Been Ready”, og før det en svovelpreken om endetiden. Filmen har også vært en av inspirasjonskildene til Peter og Paul Lalonde og deres ”Left Behind” serie basert på de kjente romanene til Tim LaHaye og Jerry Jenkins. Selve budskapet er greit nok, men den klisjéfylte innpakningen, overdrevne evangeliseringen, blandet med dårlig skuespill, til tider elendig skuespill, gjør budskapet lite effektivt og troverdig. I tillegg mangler det et budskap om å omvende seg når man tar imot Jesus. Frelsesinnbydelsene går ut på det å akseptere Jesus og invitere ham i hjertet sitt osv.

    Skuespillet er som sagt ikke noe å skryte av og endetidhistorien er ganske tynn men med et overraskelseselement som hinter om en oppfølger, noe det også ble tre stykker av. Den grøsseraktige musikken gjør at man allikevel til en viss grad klarer å holde seg fenget av historien. Man har også fått inn noen helikopter og biljaktscener for å få filmen litt mer drivende. Noe av kvaliteten velger jeg å se mellom fingrene på og det kan unnskyldes til en viss grad siden filmen er så gammel som den er, i tillegg til at den er en ambisiøs kristen produksjon. Filmen ble en suksess i sin tid og kanskje man kan ane litt hvorfor hvis man er litt nostalgisk av seg og lever seg tilbake i tiden den ble laget. Kanskje man kan kalle denne for endetidfilmenes mor. Filmen er også den første i en serie på fire filmer. Oppfølgerne er ”A Distant Thunder”(1978), ”Image of the Beast”(1980) og ”The Prodigal Planet”(1983). Filmen var interessant sjangermessig, tross sine klare svakheter.
  • 2025 - The World enslaved by a Virus

    Les hele anmeldelsen
    2025 - The World enslaved by a Virus
    av John

    Kristne på tæggetokt

    Denne filmen er en av de som rir på Covid bølgen, og i denne så ser de fem år fram i tid til en tid hvor rettigheter ikke finnes lenger og kristne er jaktet på, alt som et påskudd etter at viruset kom i 2020. Vår helt, Roy, sverger til bibelen og den gamle tyske loven som to gode rettesnorer for moral og rettigheter. Sammen med sin søster lurer de på hvor mange kristne som gjemmer seg rundt om og bestemmer seg for å finne dem, med en plan å gjøre slik de første kristne i sin tid gjorde - spraye fisker.

    Kvaliteten er ganske laber. Mye sakte scener, selv om det forsøkes på noe action helt fra start. Vi blir fortalt i lange samtaler hva som har skjedd, og hva som planlegges, samt det er lange transportetapper med vandring, svakt skrevet kontinuitet i historien hvor karakterer og hendelser blir dårlig introdusert etc. som tyder på filmskapere med ganske lite erfaring på hvordan lage en god film. Moderne teknologi gjør det mulig å få noe filmatisk pent ut av det, men det hjelper ikke stort med å gjøre filmen mindre kjedelig.

    Det er likevel gøy at det prøves å lage film når man har noe som på mange måter er en god ide.
  • Will Faith Do Us Part?

    Les hele anmeldelsen
    Will Faith Do Us Part?
    av John

    Enhet til tross for forskjellig tro

    Denne dokumentaren tar oss nærmere tre ekteskap som alle er mellom to personer som har vidt forskjellige syn på kirke, og hvordan de klarer å leve sammen og dele sin tro. Deretter går dokumentaren og ser på det større bildet, om enkeltmennesker klarer å forene seg, kanskje kirken i sin helhet også kan?

    Jeg synes det er en helt grei dokumentar som tar for seg viktige diskusjoner, men blir litt for bred i sitt format. Det tas tid til å gå inn i ganske nære detaljer til familiene, slik som hvordan deres hverdag i kirken er, men det berøres ikke så mye på enkelte utfordringer. Den utfordringen som berøres mest er nattverden, dåp nevnes, og det er det - som om det ikke et ekteskap bar med seg større utfordringer i det å forene to vidt forskjellige teologier.

    Når det går over til det større bildet, så synes jeg det er et veldig stort hopp fra det nære til det universelle, og selv om det er greit å ta med noe om økumenikk i en dokumentar som dette så synes jeg det ikke passer inn i det omfanget representert her. Kathi og David Peters har laget en egen dokumentar om økumenikk, så det er et tema som er deres hjerte nært, men skal man lage en dokumentar om ekteskap så kunne man fokusert med på nettopp det.

    Det er fint at de har greid å få med seg en rekke kirkeledere for å dele litt om deres syn og vinkling på både “interfaith” ekteskap, samt også enhet mellom kirker.
  • In the Name of God

    Les hele anmeldelsen
    In the Name of God
    av Jarmo

    Noe tynnslitt om å føle seg hjemme i et fosterhjem

    Mason er ute etter et fosterhjem. Etter å ha prøvd flere hjem uten suksess så finner han til slutt et som ikke gir like lett, et hjem som gir det lille ekstra, men ikke uten at det koster litt svette og tårer. Sønnen i familien, Nate, har tidligere mistet broren sin og han føler på at familien prøver å erstatte ham med Mason, dette gjør at det blir en vanskelig og utfordrende tid for ham også. Kan Mason utvikle seg, og bli fri fra et liv uten stabile forsørgere?

    Filmen starter med en preken på en Gudstjeneste og fortsetter som en historie som blir brukt som en illustrasjon i prekenen. Man hører noen ”amen” og folk nikker anerkjennende til pastoren før vi glir inn i historien om rebellen Mason som prøver å finne seg til rette i fosterfamilien sin der fosterforeldrene er troende og har opplevd dette som et kall for deres videre liv. De møter selvfølgelig på utfordringer og tviler på kallet sitt, men etter hvert som historien utarter seg så får Mason hjelp i en terapigruppe som ikke aksepterer ham helt uten videre, men han får i hvert fall noe kristent innputt med fokus på de ti bud og ikke minst det fjerde budet om å ikke misbruke Guds navn. Mason blir hevdet å være en skikkelig vanskelig ungdom, og kanskje han også er det, men jeg synes filmen ikke presenterer ham godt nok som det. Det vi møter av hans umoralskheter er at han ikke holder avtalene sine helt, at han gjør småhærverk utenfor veggene på en butikk ved å tagge ”Blame God”, han ypper litt i samtalegruppene osv. Videre synes jeg de kristne rollehaverne viser mer dårlige holdninger, enn holdninger der åndens frukt kommer frem uten at dette viser seg å bære med seg et forklarende budskap. Dette skjer ikke bare et par ganger gjennom filmens gang, men er dessverre ganske gjennomgående. Når det er sagt så prøver filmen sikkert sitt beste på å formidle et kristent budskap om å ta vare på de foreldreløse osv, noe som kan tenkes om Mason og det er jo gull i seg selv.

    Selv om budskapet er midt på tre, så sliter kvaliteten ytterligere. Skuespillet hangler og presentasjonene til de fleste er matte og et ganske urealistisk preg over seg. Oppbygningen til Mason og Nates forhold går alt for fort og plutselig fra intet har de til og med øvd inn et hilserituale. Manuset kunne med andre ord vært jobbet mer med og flere lokasjoner kunne vært tatt med. Vi hører de går på skolen og om problemer som oppstår der, men vi får aldri innblikk i skolehverdagen. Lokasjonene er med andre ord svært begrenset. Bildekvaliteten fungerer allikevel greit, men lyden hangler litt, manuset og noe av klippingen blandet med timing og dårlig skuespill gjør at denne ikke bærer det kvalitetspreget som jeg hadde håpet på. Den allsidige og kjente B-film skuespilleren Eric Roberts prøver sitt for å redde filmen, men det med et noe vaklende forsøk. Er du derimot ikke så kresen på området så kan du lene deg til det budskapsmessige og kanskje nyte filmen.

Populære filmer nå

0.22 sekunder