Underspilt men også velspilt

Kvalitet

Budskap

Personlig syn

“Ave Maryam” er den første filmen fra Indonesia som jeg har sett, og det i formen av en underspilt film om en nonne, Maryam, som faller for den noe mer karismatiske pastoren, Yousef, som bringer musikk i form av bedehus salmer inn til klosteret. Det dveles mye på hverdagsøyeblikk for å fremme den sakte og stille hverdagen til Maryam i klosteret, og det er lite dialog noe som fremmer de øyeblikkene ekstra, spesielt når der er innslag av musikk(for å vise kontrasten mellom dem). Kamera er også ofte plassert slik at det fanger det perfekte bildet for scenen, ofte veldig kunstnerisk, noe som gjør det til en visuelt vakker film.

Det er kanskje lagt inn litt for mye vekt på det visuelle, slik at potensialet for en god historie med dybde faller litt til sidelinjen. Det er nok til å få fram poenget med filmen. En nonne, som har lite erfaring på området, finner seg i å være forelsket og vet ikke helt hva hun skal gjøre med det. Hun lar det nye forholdet gå foran sine hverdagslige gjøremål i å passe på de eldre nonnene i klosteret. Det fører til forsømmelse av sine plikter, noe som får henne til å revurdere sitt løfte og lojalitet, spesielt når hun valgte å feire bursdagen alene med Yousef på stranda, når nonnene i klosteret hadde forberedt en fest for henne som et tegn på deres takknemlighet.

Som en pastor, så faller Yousef til kort, og det vises visuelt med at han både røyker og drikker, men best i regnvær scenen når de kommer hjem fra stranden hvor han stiller seg skamfullt i skyggen med en røyk, uten å si et ord. Han kan synes karismatisk og god med første øyeblikk men hans liberale tendenser tar med seg Maryam i synden. Filmen er slik en fin film for analyse av et par øyeblikk om hvor enkelt man kan miste noe man har sverget hele sitt liv til. Den indre kampen, og angeren, til Maryam er godt synlig i hennes ansikt.