Joyful Noise (2012)
Et lokalt kor i en småby på den amerikanske landsbygda går mot alle odds for seier i en nasjonal musikkonkurranse. Snart kommer et av kormedlemmene, den kvinnelige sangeren G.G. Sparrow(Parton) i klinsj med den nyankomne korlederen Vi Rose Hill(Latifah). Årsaken er Sparrows bekymring over hvilken retning koret beveger seg i - når de skal delta på det store, landsdekkende musikkstevnet.
Vurdering
3.67 av 1 stemme
Fakta
Medvirkende
Regissør
Todd Graff
Forfattere
Todd Graff
Manusforfatter
Manusforfatter
Skuespillere
David Dwyer
Calebs far
Calebs far
Dolly Parton
G.G. Sparrow
G.G. Sparrow
Kris Kristofferson
Bernard Sparrow
Bernard Sparrow
Queen Latifah
Vi Rose Hill
Vi Rose Hill
Courtney B. Vance
Pastor Dale
Pastor Dale
Kirk Franklin
Baylor Sykes
Baylor Sykes
Roy Huang
Justin
Justin
Keke Palmer
Olivia Hill
Olivia Hill
Jeremy Jordan
Randy Garrity
Randy Garrity
Dexter Darden
Walter Hill
Walter Hill
Produsenter
Yolanda T. Cochran
Medprodusent
Medprodusent
Broderick Johnson
Produsent
Produsent
Andrew A. Kosove
Produsent
Produsent
Timothy M. Bourne
Sjefsprodusent
Sjefsprodusent
Joe Cecchini
Medprodusent
Medprodusent
Joseph Farrell
Produsent
Produsent
K C
Medprodusent
Medprodusent
Michael G. Nathanson
Produsent
Produsent
Catherine Paura
Produsent
Produsent
Annet
Lignende filmer
Anmeldelser
Gospel og konflikter på vei mot toppen
Kvalitet
Budskap
Personlig syn
Et lite lokalt kor sør i Georgia har årlig kjempet for seier i den prestisjetunge gospelkonkurransen ”Joyful Noise”, men aldri nådd helt toppen. G.G. Sparrow, spilt av Country stjernen Dolly Parton, hevder etter hvert å ha løsningen på hvordan de skal vinne hele konkurransen og ta seieren med seg hjem. Hun møter allikevel motstand fra den nye korlederen Vi Rose Hill. Spørsmålet og dilemmaet blir da hvordan det hele skal løses og kan de gjøre det enda bedre på det neste store landsdekkende gospelstevnet.
”Joyful Noise” som tittelen på filmen er, stammer fra Salme 98:4 som sier: ”Rop av fryd for Herren, hele jorden! Bryt ut i sang, juble og syng lovsanger!” eller som en engelsk oversettelse uttrykker det: ”Make a joyful noise unto the LORD(…)”.
Filmen fylles av fengende gospelsang utført, hovedsakelig av dette lille kirkekoret i sørlige Georgia, og medlemmene tar til tider helt av og gjør det veldig bra når det kommer til sangstemme og fremføring av gospel låtene sine. Selv om disse fenger så blir et tydelig og klart kristent budskap dysset ned og kristendom blir sett på som noe kjedelig og dystert strev etter å følge en masse lover og regler. Dette påvirker noen av ungdommene i koret, noe som sikkert ikke kommer overraskende på når datteren til korlederen er i tenårene og i en alder der man ofte gjør opprør mot foreldrene, og trekkes mot verden, og i dette tilfelle den kvinnebedårende Randy Garrity, som etter hvert blir dratt med i koret. Når det er sagt, så er livet til de mest fremstående medlemmene i koret et slags dobbeltliv der hor, krangling, bitterhet, sinne, løgn og hykleri bare er noen av ingrediensene man kan finne. Ikke nok med det, men teksten i noen av Gospelsangene når heller ikke de Bibelske høyder som mange av tidenes klassikere gjør. Et annet spørsmål man kan stille seg om det er helt Bibelsk å delta i såkalte kristne konkurranser der man offentlig kjemper om en førsteplass, og klarer man det ikke så blir man skuffet og nedenfor? Da bør i hvert fall motivet for det være noe helt annet enn å gå for seieren etter min mening. Da bør tekstene være forkynnende og deltakerne fylt av Ånden slik at mennesker virkelig blir berørt av tekstene sangene ønsker å formidle. Disse ingrediensene er ikke så fremtredende i dette lokale koret som har som ønske å gjøre det stort, men noen av konkurrentene har noen små glimt av noen mer meningsfulle tekster, spesielt barnekoret mot slutten og sangen til Kirk Franklin (Baylor Sykes i filmen) som er med og opphøyer Jesus.
For å ta noen positive sider så deler korlederen, og mor til nevnte tenåringsdatter, noen fine ord om hvem Gud er og noe av farsbildet Gud har overfor Sine barn, til sin aspergerssyke sønn. En annen ting er en sang som gir håp i en tung periode for korlederen der hun velger å sette seg ned ved pianoet alene i kirken for så å synge en vakker bønnesang som går under tittelen ”Fix me Jesus”. En annen ting som trekker i hjertesnoren er en familiær episode helt i slutten av filmen, som kan få tårene til å presse fram i øyekroken.
Kvalitetsmessig er filmen på et godt nivå. Skuespillet er greit, selv om det til tider er et komediefokus som styrer det og ting kan bli litt usannsynlige. Filmen inneholder også noen sanger som er skrevet av Dolly Parton og en sang av den kjente gospelsangeren Kirk Franklin som han selv også fremfører i filmen. Musikken generelt er fint klippet og ellers taler vel budgettet sitt for at filmen har god teknisk kvalitet til å være en film av den mer religiøse sorten.
Selv om jeg ikke er helt tilhenger av Gospel sjangeren så har jeg fått mer sansen for den stilen de siste årene og på film gis den ofte et løft og det kan fenge. Men til tider kan det gå litt langt når historien rundt ikke er den helt beste og det hele kles inn i et hyklersk plagg som gir en rar bismak i hjerteroten, der man gir verdsliggjøringen rom i menigheten som en løsning på problemer, ja kanskje det fungerer for å gjøre det godt i en konkurranse som filmen har lagt opp til, men en mye viktigere ting blir spørsmålet om hvordan Gud egentlig ser på det? Når dette er sagt så synes jeg også filmen setter kristne i et noe dårlig lys og mye av den kristendom som filmen presenterer virker å være svært amerikanisert og sekularisert. Midt i all kranglingen og familiekonfliktene så gir filmen allikevel noen små lysglimt å ta med seg og stiller seg i det store og hele noe over den danske filmen Oh Happy Day (2004), noe under The Gospel (2005) og har et stykke å gå for å nå budskapet til En grunn til å synge (2000).