Registrer Logg inn

Kristenfilm.com

  • Come Sunday
    av John

    Pastoren som våget å tro annerledes

    Hva skal ledelsen i en kirkeretning gjøre når en av deres fremadstormende pastorer begynner å preke noe som ikke overensstemmer med retningens lære? Kirken har behandlet mange slike saker dårlig, men samtidig er det ikke så mye man kan gjøre annet enn å ta avstand forståelig nok. Det er såklart fort gjort å fordømme, noe som også vises her - men det vises også en prosess som noen ganger forsøker å ta hensyn.

    Det er basert på en sann historie som gjør filmen ekstra virkelighetsnær. Kristen universalisme, eller “læren om universell forsoning” er et vanskelig tema siden den omhandler et av de tingene i kristendommen som har vært relevant og fundamentale helt siden starten - nemlig himmel og helvete. Det er også den tingen som er veldig lett å akseptere fordi hvem vil ikke at alle skal bli frelst? Hvem vil ikke ha mulighet til å lette litt på ansvaret på jorden? Det berører våre følelser og gir svar på noen av de vanskeligste spørsmålene. Men er det sant? I en film som dette får man gjennomgått teologien og testet følelsene som oppstår rundt temaet. Det finnes kirkeretninger som tror på universell forsoning, og det er gjennomtenkte argumenter som baserer seg på bibeltekster. Carlton vises til å starte fra scratch og vil reformere sin kirke på området. Det skaper konflikt, og det er det som skaper spenningen i filmen også. Det hintes ikke så mye til at dette ikke er noe nytt.

    Filmen portretterer såklart kjetteren, Carlton, som den mest sympatiske personen. Det er han som har rett i saken, det er han som viser vei og som blir forfulgt. Derfor føles det kanskje litt manipulerende med viklingen filmen framstiller, men en film er den mest sympatiske om man tar side med mindretallet. Det er også verdt å merke seg at dette er ganske nylig historie som øker mistanken om en styrt agenda. Ellers er filmen av høy kvalitet samtidig som den ikke unnskylder troen på Jesus.
  • The Man Who Was Thursday
    av John

    Komplett forvirring med underliggende mening

    Basert på G. K. Chestertons bok med samme tittel er det laget en passe surrealistisk film av “The Man Who Was Thursday”. Ikke det at boken ikke var sær og ble kategorisert som en “metafysisk thriller” men filmen tar det til nye høyder. Det noe til felles med selve handlingsforløpet mens tematikken er i større grad forsøkt beholdt.

    Vi møter en prest som sliter med å være prest og havner på et sidesprang i livet som fører ham videre ned kaninhullet etter at noen ønsker å dra ham den veien. Det begynner som alltid i moderne filmer med katolske prester med den mest kjødeligste av synder; sex, som fører ham til Roma fordi det er noen høyt oppe som kjenner ham, og der han får muligheten til å bli med å infiltrere en undergrunns sekt som antageligvis også har sin historie hos kirken. Hva er det de planlegger? Dette blir hans sjanse til å finne mening og kanskje gjenoppdage sin tro?

    Lederen for gruppen heter Søndag. Etter å ha kommet seg opp og fram i den innerste sirkelen blir han Torsdag. Men alt er ikke som det skal være… Hvem er Søndag? Er der en Søndag?

    Dette er helt klart et tappert forsøk på å fortolke boken inn i moderne rammer, litt kontrovers, en god del symbolikk og en særdeles mørk atmosfære. Det er en del seksuelt eksplisitte scener og noe grotesk vold. I boken er det jakten etter anarkistene, i filmen er det jakten på fascistene. Eller er det jakten på Gud? Men hvem er hvem? Hvem er de gode og hvem er de onde? Hva er drøm, hva er virkelighet? Hvem er muldvarpen? Er der en muldvarp? Denne forvirrelsen er en av konseptene som er videreført fra boka, og fungerer til sitt formål - nemlig å forvirre - men med mening. Men hvilken mening? Surrealismen er fullstendig. Selv sitat fra Chesterton er brukt i filmen, som baserer seg bok han skrev. Det er meta. Usikker på om det fungerer. Så var jeg også usikker på om boka fungerte.

    Det er det at filmen er forvirrende som er vanskelig å fatte, men det merkes at det er blitt jobbet godt med å få boka inn i denne nye drakten. Det betyr også at ytterst få vil se filmen, og enda færre forstå den? De vil uansett klø seg mye i hodet fram mot slutten.
  • Stjernen
    av Jarmo

    Julehistorien sett fra dyrenes perspektiv

    Eselet Boas, også kalt for Bo, kommer seg løs fra et ensidig liv i en evig runddans festet til en møllestein. På samme tid er det duket for Maria og Josefs bryllup og Maria viser seg å være gravid med selveste frelseren midt i det hele. Stjernen lyser opp i god tid, Johannes døperen er blitt født og det begynner å haste når folketellingen skal foretas og kongens bøddel, med sine to skumle hunder er på jakt for å hindre den nye kongens fødsel. Eselet Boas, lammet Ruth og duen David tar bena fatt og begir seg på en eventyrlig reise i Bibelsk landskap, og mån tro stjernen leder dem til den lille krybben i Betlehem?

    Dette er en livlig fremstilling av juleevangeliet sett fra dyrenes ståsted. Fantasien har ikke grenser når man skal portrettere dette, og det blir i rett fram og typisk amerikansk animasjonsfilmstil. Men filmen klarer også til en viss grad å sette et skille mellom virkelighet og fantasi. Når filmen vises fra Maria og Josefs ståsted så fremstår dyrene som mer eller mindre normale med sine egne lyder og væremåter. Så her skiftes det fram og tilbake mellom fantasi og ”virkelighet”. Det er klart at det i en slik film er blitt tatt kunstneriske friheter, men hvis vi ser forbi dem så er det allikevel grunn til noe pirk når det kommer til filmens handlingsgang sammenlignet med Bibelens. For det første viser stjernen seg altfor tidlig i filmen, lenge før Jesu fødsel. I følge Bibelen så skal stjernen ha vist seg for de vise menn en god stund etter Jesu fødsel. En annen standard feil som blir ilagt de vise menn er at de møter opp i stallen, når Jesus og familien Hans allerede hadde flyttet inn i et hus når de vise menn viste seg. Her kan det ha gått oppimot to år.
    Når det er sagt, så er det et vanlig syn i filmer og fremstillinger om julen at Maria og Josef har følge av et esel, noe Bibelen ikke antyder. Det denne filmen gjør er å gi et litt mer fantasipreget versjon av hvordan dette eselet endte opp hos Maria og Josef og deres vandring mot Betlehem. Ja, eselet Boas ser faktisk ut til å være den store helten i dramaet som foregår.
    Filmen maler et fint bilde av eselets dype ønske og valgets kvaler om å enten bli med i en kongelig kortese eller følge videre etter Maria og Josef på deres reise, for så å oppdage at han etter å ha tatt de riktige valg virkelig fikk del i den beste kongelig kortesen. Filmen viser også på en fin måte hvordan man skal elske sine fiender og være snill mot de som er slemme. Dette kommer fram i noen hjertevarmende øyeblikk mot slutten av filmen.

    ”Stjernen” blir en til tider morsom og artig affære, men kan til tider bli noe intens og overdrevet med tanke på historien og budskapet den skal formidle. På musikkfronten har den med seg noen gode gamle juleslagere som ”Mary Did You Know” og ”O Holy Night”. Den norske versjonen av filmen har bl.a. å by på stemmer fra Sigbjørn Solheim, Jan Gunnar Røise, Mia Gundersen, Stig Henrik Hoff, Knut Anders Sørum, Knut Arild Hareide, Lisa Børud og Egil Svartdahl.

    I det store og hele kan jeg forstå at noen kristne kan reagere på filmens vinkling, og jeg er helt enig at en slik historie helst burde formidles fra riktig perspektiv og ikke få det fantasifulle preget den har fått her. Men når det er sagt, så synes jeg denne filmen får det ganske bra til, og klarer man å formidle barna hva som egentlig skjedde og hva som er fantasi og hva som ikke er det, så tror jeg det ikke tas mye skade. En film litt på grensen, men med noen gode ”feel good” sekvenser. Er du i tvil om du skal vise denne til barna dine, så se den først selv og bedøm deretter.
  • Maria Magdalena
    av John

    Jesus, den fraværende

    Dette er atter et forsøk på å se på Jesus historien med nye øyne og tolke hendelsene i evangeliene på noe kontroversiell måte men samtidig med kanskje enda mer humant preg. Altså, en slik nymoderne hollywood sekulær tolkning som prøver å ta hensyn til alle sammen. Vi følger Maria fra Jesus besøker landsbyen, der hun henger seg på fram til påskehøytiden i Jerusalem. Den Jesus vi møter er en av de tingen jeg har vanskeligst med å svelge når det kommer til dette portrettet. Jesus er mye eldre enn de bibelske 33, han er stille, han trekker seg tilbake, han vet ikke hva han skal si, han sier ting som ikke er fra bibelen og ikke minst, han er ikke en lærer til disiplene. Kanskje det skjer mer når kamera er slått av? Det gjør uansett at disiplene er nødt til mistolke hans ord, de spør ikke og Jesus forklarer ikke med det resultat at de ikke vet helt hva de har dratt ut på. Nykomlingen Maria virker som at er den eneste som forstår litt og som hele veien forsøker å få disiplene med på notene.

    Det er altså tatt mange friheter fra bibelteksten. Når man tar friheter og prøver å legge seg mer nær virkeligheten(altså finne Jesus bak teksten) så virker det veldig dumt å tillegge ham ord og meninger som ikke er kommet fram i den overleverte teksten. Ja, noen ting som står i evangeliene er tatt med, men så å si alt er forsøkt endret(og mye lagt til) - og det trenger nødvendigvis ikke være altfor ille om ikke man hadde tillagt Jesus mer moderne ideer(og i sammenheng med Maria, såklart, med feministiske tanker) og gjort ham til en en mindre karismatisk person som føler og lukker inne i seg smerten. Tror ideen er nettopp det at det som ble skrevet i etterkant er en slags forherligelse av personen for å overbevise(altså en mytologisering) når den egentlige Jesus ikke strakk til. Det de har tatt med fra bibelen, slik som dåp, navn, fader vår, utsendelsen, tempelrensingen og korsfestelsen er da mer knagger som da forfatterne av evangeliene har bygget videre på. Under dette er det likevel noe med personen som er tiltrekkende, noe med at han vet hva som kommer og noe med at alt annet ikke er så viktig. Det beste med filmen er kanskje at de har greid å tillegge Judas motiv for både svik og selvmord som passer inn i filmens ramme. Maria er ellers helt greit fremstilt.

    Filmatisk er det noe som skurrer føler jeg. Filmen er for treg, det er gjort noen tvilsomme grep(historiske og logiske feil) og handlingen føles uferdig - det bygges ikke opp relasjoner, og det bygges ikke opp et forhold til budskapet. Det er forsøkt på noe moderne filmkunst og fine bilder, men det er ikke godt nok. Jeg er altså veldig tvil angående en del aspekter, men lander på at jeg ikke synes så mye om denne tolkningen.
  • King's Faith
    av John

    Fortid møter fremtid

    På overflaten virker dette som en ganske grei kristen ungdomsfilm som handler om en gutt med fortid som får nye venner og kanskje kjærlighet. Under overflaten så er det noe mer, som på mange måter gjør filmen mer enn forventet. Ja, de slemme er ganske stereotypiske. Ja, de kristne er passe stereotypsike. Derimot de to hovedpersonene vi følger nærmest, Brendan og Natalie, som begge har sitt å stri med og de er også de som har mest å by på. Det er jo stort sett slik man gjør det på film. Brendan har historie, og det vises godt på hvor behersket han er og hvordan han sliter med å ikke ty til gamle metoder. Natalie har en annen historie, noe hun skjuler men også hun har en innvendig kamp når hun nærmer seg de troende. Den nye forster familien til Brendan har også en historie å fortelle når de får en ny gutt å ta ansvar for i stedet for sønnen de mistet, så der er det sår som må behandles.

    Brendan har en liten tatovering som ligner et brukket hjerte med et kors i, men han forklarer at det ikke er brukket - det er sydd sammen. Sår kan åpne seg. Noen ganger er brukne hjerter og arr mange likheter. Jeg synes det symboliserer budskapet i filmen godt, i alle tre ovennevnte situasjonene.

    Ellers er dette en overraskende god produksjon som har tatt seg råd og tid til å satse på kvalitet.
  • The Case for Christ
    av John

    Tilfredsstillende og sentimental apologetikk

    “The Case for Christ” er basert på boken med samme tittel skrevet av journalisten Lee Strobel. I filmen så er boken gjort til en slags biografi, der vi følger Lee Strobels søken etter sannheten om Jesus og ikke minst hvordan hans kone først blir frelst og får han inn på veien til å undersøke troen. Det er ingen hemmelighet hvordan det ender, men som en av de store kristenfilmene for året så er det spennende å se hvordan veien utfolder seg fram til ateisten Strobel fikk utgitt en av de mestselgende apologetikk bøkene noensinne.

    Så drar veien, først til et møte med Gary Habermas for å undersøke Jesu oppstandelse. Her er det punktet hvor filmens kvalitet er avgjørende. Hvordan skal man presentere argumenter som best presenteres skriftlig, kortfattet og korrekt på film uten å gjøre det tørt eller alt for overfladisk? Vel, første møte gikk ganske greit. En ateist ville selvsagt ikke latt seg overtale, men det gjør heller ikke Strobel, men det vises en sympatisk ateist og en forståelsesfull kristen. Derfra går veien videre til andre kristne eksperter for å finne ut av dette med Jesus. Noen møter Strobel ansikt til ansikt i ordvekslinger, andre over telefon og resten av arbeidet in an “jobber på en sak” collage. Han gjør også detektivarbeide ved å gå til ikke-kristne kilder, men savner noe at han går til det på samme områdene som han går til de kristne på for å utfordre. Litt dumt kanskje at de agnostiske ikke er historikere, men likevel, det gis en overordnet god graving. Om jeg hadde vært Strobel så hadde jeg også lest mer bøker, noe filmen ikke viser så godt annet med referanse til Russell og et par andre i forbifarten. Det er film, så man kan ikke forvente alt eller at filmen ikke skal ta tydelig parti, noe som gjør at det holdes til de mest grunnleggende bevisføringen.

    Det er også en personlig side i historien såklart, og det er forholdet til kona - hvordan han kjemper med sin ateisme og konas tro, og hvordan det skaper gnister i deres ekteskap. Alt i alt, en god film som muligens overtar tronene som den beste “gå til” apologetikk filmen som er laget.
  • Holy Camp!
    av John

    Når Herren åpenbarer seg med Whitney

    Jeg viste ikke helt hva jeg skulle forvente når jeg satte meg til å se “Holy Camp”. Ikke bare var den spansk, men den hadde en litt underlig stemning, som samtidig som handlingen førte filmen videre så var det noe som ikke helt stemte. Kanskje ikke så rart, når Gud åpenbarer seg og synger Whitney Houston men som ellers holder mystikken oppe. Det er såklart noe mer til det at Whitney Houston er valgt, siden hennes låter kan tolkes både religiøst og ikke religiøst - og det er i den sonen denne filmen beveger seg.

    Det man først forstå er at det er langt fra en kristen produksjon, for ungen jenter drar ikke ut og fester med alkohol og ecstasy så “grafisk” som her, men samtidig så har Jesusfiguren tydelige Gudevibber om man kan si det slik, og Gudevibber er alltid i sin mystikk samlende på noe mystisk vis. Det er ikke meg imot, og symbolikken både i sang og scenografi er godt påtenkt - noe som skaper en helhet.

    Som musikal så er det ganske lite musikal, med blanding av både god og dårlig lip sync der det synges. Som komedie er det også ganske lite komedie siden det tas tak i noen temaer som ikke alltid er komiske, men her kommer karakterene inn og gjør en god jobb med å fylle ut med humor midt inn i en ganske absurd handling. Campfølelsen forsvinner noe når alle andre barna drar tidlig bort på camping, mens kjerne ensemblet blir igjen, men det var nok påtenkt. På mange måter så er det ganske tydelig overført fra scene til film.

    Litt over halvveis i filmen hadde jeg håpet at filmen fortsatt kunne ende sterkt, men gudameg for en fokusert flau slutt det var, men jammen var det en interessant reise dit på godt og vondt.
  • I'm in Love with a Church Girl cover
    av John

    Lettvektig kulturkræsj

    Med det noe cheesy coveret og enda mer cheesy tittelen tok det litt tid før jeg satt meg ned for å se filmen. Men, når jeg så at den var å se på Netflix lot jeg meg overtale. Og det skal sies, filmen var slettes ikke så ille som den kunne ha vært.

    I starten blir vi introdusert med Miles som er en gangster som ser ut til å ha gått soft, og som vi etterhvert lærer at har prøvd å gå bedre og lovlige veier for å tjene livets opphold. Det er noe filmen greier bra, å holde spenningen på hvorvidt det er legit eller ei, blant annet med en politietterforskning som ser ikke ut til å gå noe sted - og jammen blir hans nye veier også testet når han tar steget videre og forelsker seg i ei kristen dame. Viser seg at kanskje Gud har planer med livet hans.

    Hele filmen er en film om en manns vei til tro, både i fremgang og motgang, men med en ganske forfriskende ærlighet. Det er mye bra her, både i roller og i manus, men det er ikke uten preg av ubalansert kvalitet i skuespill og dialog. Det skal litt til for at gangstere i en lav budsjett skal føles ekte, at rikdom skal føles reelt og samtidig få fram en ektefølt trosreise i det hele. Den noe muntre stemningen hjelper på å glatte ut snarveier som tas, og det kan tilgis når selve reisen i tro ikke gjøres alt for lettvint.

    Synes rett og slett det var en grei film med fokus på omvendelse prosessen og ikke bare selve øyeblikket. Så klart, satt i rammen av litt romantikk der to forskjellige verdener møtes, gjør det litt mindre alvorlig. Samtidig er det mange småting å trekke på til at jeg skal kunne si det var en veldig god film.
  • 90 Minutes in Heaven
    av John

    90 minutter i sykehus

    Jeg husker godt når boken til Don Piper om hans 90 minutter i himmelen ble gitt ut og halve kristennorge hadde lest den. Ikke jeg. Så, jeg så denne filmen i forventing av at det var mer himmel enn, hva skal man si, helvete. Noe overrasket ble jeg over hvor mye av historien handlet om Don sin vei tilbake fra de skadene han pådro seg og den smerten han opplevde. Det ble en mye mer nær film, som handlet om barmhjertighet og finne igjen troen på livet og igjen åpne seg for de rundt seg. Det var ingen lett vei med bønnesvar og bam, helbredet. De som har lest boken og kjenner til den sanne historien filmen baserer seg på vil nok få mer som de forventer.

    I rollen som Don er Hayden Christenson og kona Eva spilles av Kate Bosworth som er relativt kjente fjes i ukjente roller, som sammen bærer filmen. For en såpass monoton film som dette kreves det litt for å holde på publikum. Men, for all del, filmen er ikke dårlig. For min del ble det likevel litt vel mye å drøye filmen så lenge når handlingen stort sett foregår i et sykehus uten alt for mye munterhet. Vi får forøvrig også se Michael W. Smith i en av rollene.

    "90 minutter i himmelen" er en ganske velprodusert film(en ting som helt klart redder mye), som har sine gode øyeblikk og som har en historie å fortelle med et budskap som har fanget mange menneskesinn siden hendelsen først tok sted.
  • The Good Place - Sesong 1
    av John

    Hvor er plassen for de middlemådige?

    “The Good Place” begynner ganske banalt rent teologisk ved å fortelle oss når Eleanor spør hvem religion som hadde rett, at alle religioner hadde sånn ca 5% rett hver. Det setter et anslag på at en serie som havner om himmel og helvete, og det å havne på feil sted, ikke kan tilby så mye teologisk dybde. Det er likevel noen overraskelser på lur for de som liker filosofi.

    I “himmelen” får nemlig alle de som har kommet seg gjennom nåløyet ved å opparbeide seg mange godhetspoeng på jorden tildelt sin sjelevenn, også Eleanor som var selvisk og et passe dårlig menneske må finne seg i å endre sin adferd for ikke å bli oppdaget. Hennes sjelevenn blir moralfilosofiprofessoren Chidi, som lover å ikke bare holde munn om mistaket til de som ikke kan gjøre feil, men også å hjelpe Eleanor å bli en bedre person. Dette fører oss inn i om enn ikke noe overfladisk gjennomgang(grunnet komedie formatet) av de viktigste etiske teoriene, slik som Aristoteles, Hume, Bentham, Kant, Rawls med flere, men overraskende nok så gis det noen mer eller mindre gode eksempler innarbeidet inn i seriens handling. Serieskaperne ser ut til å ha gjort noe jobb i å troverdig framstille moralfilosofi inn en ramme av komedie, noe jeg synes er fascinerende og morsomt i seg selv.

    Det merkes også fort at dette er komedie med høy produksjonverdi og gode skribenter når humoren finnes på flere plan. En ting er de punchlinjene man ser komme på mils avstand, en annen ting er situasjoner som oppstår mellom karakterene, en tredje ting referanser som strekker seg over flere episoder, og så ikke minst de delene med humor som har et snev av alvor bak seg. Det fungerer, og jeg synes denne sammensetningen er ganske morsom, selv om hele serien på overflaten egentlig er en ganske så overfladisk komedie. Litt skuffet med retningen det går mot på slutten der det tas noen raske og litt for enkle beslutninger som nok gir serieskaperne forklaringsproblemer som må kostes under matta.
  • Agnus Dei
    av John

    Et av krigens traumatiske følger

    For et kloster i Polen er det en stor skam om det kommer ut at nonnene ble voldtatt av soldater fra begge sider under krigen, og at 7 av dem er blitt gravide. De trenger hjelp og Mathilde, en doktor hos røde kors, blir deres redning i å bringe barna til verden men ikke uten motstand fra nonnene som ser det som en videre ærekrenkelse. Hos nonnene er det en stor kamp og traume etter hendelsene som sitter igjen, som både skaper tvil men også medfølelse og nytt samhold. Mathilde må bygge tillit og overbevise dem at hun skal få muligheten til å være deres doktor selv om det bryter med klosterets regler og deres løfter om å ikke la noen berøre deres kropp.

    Som mange lignende filmer så er det en trist atmosfære med krig og elendig. Hele filmen har et kaldt filter som forsterker inntrykket som skal gis om at det ikke er en varm og trygg tilværelse. Temaet til tross, så er det litt kjedelig med at det er dette inntrykket som går igjen av klosterliv fra film til film. Heldigvis så er det ikke en film kun om nonners hemmelige begjær, kanskje nettopp fordi det er løst basert på en sann historie. Det betyr ikke at filmen er dårlig, tvert imot - det er en sterk film som har en historie å fortelle og som forteller den effektiv og medfølelse spesielt gjennom ateistiske Mathilde som får kjenne på nært hold hvor forsvarsløse og sårbare nonnene var.
  • Silence
    av John

    En film om en reise til skuffelse

    To uerfarne Jesuittprester(Driver og Garfield) drar til Japan for å finne deres pater, Ferreria(Neeson), som ryktes om at har forlatt troen sin. Japan er et farlig sted for kristne, der de blir forfulgt og torturert, og når prestene ankommer så blir de tatt inn av en liten kristen landsby der de får lov å bygge kirken mens de planlegger veien videre for å finne Ferreria.

    Uerfarenhet er et viktig stikkord, for det virker ikke som om Jesuittene i det hele tatt er forberedt når de ankommer Japan som grønnskollinger. Det gjør at jeg blir litt oppgitt over filmen, men samtidig er det kanskje noe som gjør den litt mer ektefølt? På den annen side viser den hvor naiv misjonærene var og ikke minst hvor naive de Japanske bøndene var.

    Narrativt er filmen fortalt med delvis med voiceover i form av brev som leses opp av prestene på hva de opplevde. De beskriver møtet med nød, men også desperasjonen etter noe håndfast tegn. Ikke bare fordi de hadde tro, men fordi de hadde noe som heller kan tolkes som overtro. Likevel, det viser seg at selv om det er stor forfølgelse i Japan, så fantes det mange kristne der. Man kan undres hvor mye de visste om hva de trodde, men kan noen vite hva som skjer i et menneskes sjel?

    “Silence” er en saktegående og rå film, men mesterfullt regissert. Vi ser personer bli torturert, brent på bål, korsfestet og halshugget. Prestene er vitne til dette og vet at de har delvis skyld når deres troende gir sitt liv for dem og Gud, som igjen skaper tvil og mismot hos prestene. De undres over hvordan folket kan gjennomgå dette mens Gud er stille, derav tittelen, og det er deres tankeprosess som er filmens underliggende historie sammen med møtet av en realitet de ikke forventet.

    Det er helt klart ikke en film for alle. Den er en film som må fordøyes.
  • Michael: Et oppgjør med fortiden
    av John

    I kjølvannet av en kontrovers

    Etter å ha sett “I am Michael” var det veldig greit og se dokumentaren der de to hovedpersonene blir gjenforent etterpå og snakker om hendelsene, spesielt hva som skjedde etter der filmen “I am Michael” slutter. Dokumentaren trenger denne konteksten, så pass på enten lese om historien eller se filmen for at denne korte dokumentaren kan gi bedre mening.

    Michael får mulighet til å forklare sitt syn noe samt gå inn på hvorfor bibelskolen han gikk på brøt med ham og kona. Det betyr også et bitte lite dykk inn i psyken hans og reisen med panikkanfall, ustabilitet og etterpåklokskap i forhold til relasjonene og de fundamentalistiske utsagnene som ble ytret på veien og som skapte et splid.

    Klart det blir følelsesmessig, men det gjør det ekte og vi ser at det er oppegående, ikke fordømmende, tilgivende, gode og forsonende mennesker på begge sider - men også, for de som måtte lure, en sann historie som fortsatt holder og utvikler seg.

Populære filmer nå

0.24 sekunder