Registrer Logg inn

Kristenfilm.com

  • Escolhas
    av John

    Om å komme hjem igjen

    Filmen, som er relativt kort, er laget med den hensikt av adventistkirken, å treffe dem som har forlatt kirken - for å ønske en gjenforening med familien velkommen. Det er helt klart en del paralleller til Jesu lignelser. Filmens budskap er at det å forlate kirken er kun et valg(derav også tittelen som oversatt blir “Valg”), og dermed er det kun et valg å vende tilbake. For de som har mistet sine, så er det alltid et håp om gjenforening i kjærlighet og holde en dialog åpen. I filmen så kommer det fram via en mor med håp og bønn har ønske om å se sin sønn igjen. Så langt jeg forstod, så legger kortfilmen til rette for videre samtale.

    Kvaliteten er ganske amatør til tider, men så har den noen fine øyeblikk og scener også og gjør seg fint som en kortfilm. Filmen er å finne i sin helhet på YouTube.
  • The Dating Project
    av John

    Dating i det moderne Amerika

    Vi følger 5 personer når de skal navigere det nye dating landskapet i USA, samtidig som vi får noe ekspert kommentarer og delta i dating undervisningen ved universitetet. 2 av personene som går på universitetet er med i dating klassen der de får som oppgave å spørre noen ut på date i løpet av to uker. De andre er noe eldre og prøver å finne kjærligheten via sine kanaler, om det er venner eller online. Noen er karriere mennesker som ikke har så mye tid men som egentlig vil finne seg mann. Andre har bare ikke vært på date på en god stund. Som jeg har forstått det så er de fleste personene mer eller mindre kristne, og det er også, om ikke subtilt, retningen som ønskes promotert i dokumentaren.

    Noe ved stilen av dokumentaren gjør den litt for polert. Det er mye intervju i et pent rom og oppsatt setting, framfor å følge det store bildet så fokuseres det på reisen til noen få for å så kanskje kunne si noe om helheten. Det er noen ganger greit å være litt mygg på veggen, men det er også litt for casual til å være småprat i en dokumentar med begrenset lengde. Ærlig er det, og det er en fin ting å få servert.

    Det blir sagt mye bra om dating og det er en god inspirasjon til å ta tak i ting selv.
  • Same Kind of Different as Me
    av John

    Vi er alle hjemløse, på vei hjem

    “Same Kind of Different as Me” er et drama basert på en sann historie som i bedagelig tempo forteller historien om vennskapet mellom Denver, en hjemløs, og familien til den rike kunstselgeren Ron Hall og hans kone Debbie Hall. Ekteskapet deres skranter, men Debbie har en drøm og de begynner som frivillige i et suppekjøkken der de bekjentgjør Denver.

    Debbie, spilt av Renée Zellweger, er damen som viser styrke gjennom sin tro i vanskelige tider. Ron, spilt av Greg Kinnear, er hennes ikke troende ektemann som velger å igjen elske sin kone og oppdager styrken ved hennes tro og deres gjerning. Denver, spilt av Djimon Hounsou, er mannen som håpløs hjemløs kan med sin livserfaring spre visdom og vennskap som knytter familien sammen.

    Dette er ikke en prekende film, men en film som ved hjelp av menneskene likevel subtilt peker på hvor deres styrke kommer fra. Det er en god film som med en gripende historie greier å bevege.
  • Wildflower
    av John

    Fortiden som kommer tilbake

    Fra mannen bak “King’s Faith” kommer enda en film med høy kvalitet og et tilskudd i sjangeren kristen film som er veldig velkommen. Denne gangen er det en ganske mørk Thriller som slå ann fra første minutt med en skummel stemning, og som tar veien videre inn i den forvirrede tilstanden til hovedpersonen Chloe. Hun har sett noe og opplevd noe som hun har glemt, men som sakte kommer tilbake og hjemsøker henne. Hun er nødt til å finne ut hva hun så.

    Det blir stadig hintet om en fordums tro men også om fordums mørke hendelser. Dette er veien inn til koblingen mellom noen som sliter med ikke bare sin tro, men livet generelt - og det er dermed også åpnet opp en vei for å konfrontere det og å finne tilbake noe av det tapte. Chloe er heldigvis ikke helt alene på denne ferden og får med seg Josh, en fyr som også holder på noen vonde minner fra fortiden.

    Det tas noen mindre snarveier i plottet. Det er ikke nytt på film at man har glemt noe eller drømt noe, og så husker man mer og mer etterhvert som filmen går fram. Sånn sett så får det meg noen ganger til å tenke på at kvaliteten er mer som en episode i en tv serien enn en kinofilm. Det er likevel en god film som holder progresjonen og spenningen hele veien til en verdig slutt.
  • Sjakkdronningen fra Katwe
    av John

    Hvordan ei fattig jente fra Uganda fant sin rolle

    “Queen of Katwe” er basert på den sanne historien om den fattige jenta Phiona Mutesi som oppdager at hun har både sansen for sjakk og at hun er god i sporten. Hun ble kjent over hele verden etter å ha deltatt i sjakkolympiaden i Russland, hvor en journalist skrev en artikkel om henne. Etterhvert ble det også skrevet en bok med samme tittel som filmen, og så kjøpte Disney filmrettighetene til historien.

    Jeg ser på denne filmen som en oppmuntrende historie om håp selv i slummen, og hvor mye troen på seg selv og sin verdi har i en slik situasjon. Disse verdiene er rotfestet i det kristne budskapet og blir gitt barna i slummen via en sjakklubb startet av en kristen misjonsorganisasjon i området. Selv om det ikke er fokus i historien så synes jeg det er noe fint med at det likevel er tydelig hvor håpet kommer fra - og ikke minst at en liten start kan få fram mye uventet godt.
  • Come Sunday
    av John

    Pastoren som våget å tro annerledes

    Hva skal ledelsen i en kirkeretning gjøre når en av deres fremadstormende pastorer begynner å preke noe som ikke overensstemmer med retningens lære? Kirken har behandlet mange slike saker dårlig, men samtidig er det ikke så mye man kan gjøre annet enn å ta avstand forståelig nok. Det er såklart fort gjort å fordømme, noe som også vises her - men det vises også en prosess som noen ganger forsøker å ta hensyn.

    Det er basert på en sann historie som gjør filmen ekstra virkelighetsnær. Kristen universalisme, eller “læren om universell forsoning” er et vanskelig tema siden den omhandler et av de tingene i kristendommen som har vært relevant og fundamentale helt siden starten - nemlig himmel og helvete. Det er også den tingen som er veldig lett å akseptere fordi hvem vil ikke at alle skal bli frelst? Hvem vil ikke ha mulighet til å lette litt på ansvaret på jorden? Det berører våre følelser og gir svar på noen av de vanskeligste spørsmålene. Men er det sant? I en film som dette får man gjennomgått teologien og testet følelsene som oppstår rundt temaet. Det finnes kirkeretninger som tror på universell forsoning, og det er gjennomtenkte argumenter som baserer seg på bibeltekster. Carlton vises til å starte fra scratch og vil reformere sin kirke på området. Det skaper konflikt, og det er det som skaper spenningen i filmen også. Det hintes ikke så mye til at dette ikke er noe nytt.

    Filmen portretterer såklart kjetteren, Carlton, som den mest sympatiske personen. Det er han som har rett i saken, det er han som viser vei og som blir forfulgt. Derfor føles det kanskje litt manipulerende med viklingen filmen framstiller, men en film er den mest sympatiske om man tar side med mindretallet. Det er også verdt å merke seg at dette er ganske nylig historie som øker mistanken om en styrt agenda. Ellers er filmen av høy kvalitet samtidig som den ikke unnskylder troen på Jesus.
  • The Man Who Was Thursday
    av John

    Komplett forvirring med underliggende mening

    Basert på G. K. Chestertons bok med samme tittel er det laget en passe surrealistisk film av “The Man Who Was Thursday”. Ikke det at boken ikke var sær og ble kategorisert som en “metafysisk thriller” men filmen tar det til nye høyder. Det noe til felles med selve handlingsforløpet mens tematikken er i større grad forsøkt beholdt.

    Vi møter en prest som sliter med å være prest og havner på et sidesprang i livet som fører ham videre ned kaninhullet etter at noen ønsker å dra ham den veien. Det begynner som alltid i moderne filmer med katolske prester med den mest kjødeligste av synder; sex, som fører ham til Roma fordi det er noen høyt oppe som kjenner ham, og der han får muligheten til å bli med å infiltrere en undergrunns sekt som antageligvis også har sin historie hos kirken. Hva er det de planlegger? Dette blir hans sjanse til å finne mening og kanskje gjenoppdage sin tro?

    Lederen for gruppen heter Søndag. Etter å ha kommet seg opp og fram i den innerste sirkelen blir han Torsdag. Men alt er ikke som det skal være… Hvem er Søndag? Er der en Søndag?

    Dette er helt klart et tappert forsøk på å fortolke boken inn i moderne rammer, litt kontrovers, en god del symbolikk og en særdeles mørk atmosfære. Det er en del seksuelt eksplisitte scener og noe grotesk vold. I boken er det jakten etter anarkistene, i filmen er det jakten på fascistene. Eller er det jakten på Gud? Men hvem er hvem? Hvem er de gode og hvem er de onde? Hva er drøm, hva er virkelighet? Hvem er muldvarpen? Er der en muldvarp? Denne forvirrelsen er en av konseptene som er videreført fra boka, og fungerer til sitt formål - nemlig å forvirre - men med mening. Men hvilken mening? Surrealismen er fullstendig. Selv sitat fra Chesterton er brukt i filmen, som baserer seg bok han skrev. Det er meta. Usikker på om det fungerer. Så var jeg også usikker på om boka fungerte.

    Det er det at filmen er forvirrende som er vanskelig å fatte, men det merkes at det er blitt jobbet godt med å få boka inn i denne nye drakten. Det betyr også at ytterst få vil se filmen, og enda færre forstå den? De vil uansett klø seg mye i hodet fram mot slutten.
  • Stjernen
    av Jarmo

    Julehistorien sett fra dyrenes perspektiv

    Eselet Boas, også kalt for Bo, kommer seg løs fra et ensidig liv i en evig runddans festet til en møllestein. På samme tid er det duket for Maria og Josefs bryllup og Maria viser seg å være gravid med selveste frelseren midt i det hele. Stjernen lyser opp i god tid, Johannes døperen er blitt født og det begynner å haste når folketellingen skal foretas og kongens bøddel, med sine to skumle hunder er på jakt for å hindre den nye kongens fødsel. Eselet Boas, lammet Ruth og duen David tar bena fatt og begir seg på en eventyrlig reise i Bibelsk landskap, og mån tro stjernen leder dem til den lille krybben i Betlehem?

    Dette er en livlig fremstilling av juleevangeliet sett fra dyrenes ståsted. Fantasien har ikke grenser når man skal portrettere dette, og det blir i rett fram og typisk amerikansk animasjonsfilmstil. Men filmen klarer også til en viss grad å sette et skille mellom virkelighet og fantasi. Når filmen vises fra Maria og Josefs ståsted så fremstår dyrene som mer eller mindre normale med sine egne lyder og væremåter. Så her skiftes det fram og tilbake mellom fantasi og ”virkelighet”. Det er klart at det i en slik film er blitt tatt kunstneriske friheter, men hvis vi ser forbi dem så er det allikevel grunn til noe pirk når det kommer til filmens handlingsgang sammenlignet med Bibelens. For det første viser stjernen seg altfor tidlig i filmen, lenge før Jesu fødsel. I følge Bibelen så skal stjernen ha vist seg for de vise menn en god stund etter Jesu fødsel. En annen standard feil som blir ilagt de vise menn er at de møter opp i stallen, når Jesus og familien Hans allerede hadde flyttet inn i et hus når de vise menn viste seg. Her kan det ha gått oppimot to år.
    Når det er sagt, så er det et vanlig syn i filmer og fremstillinger om julen at Maria og Josef har følge av et esel, noe Bibelen ikke antyder. Det denne filmen gjør er å gi et litt mer fantasipreget versjon av hvordan dette eselet endte opp hos Maria og Josef og deres vandring mot Betlehem. Ja, eselet Boas ser faktisk ut til å være den store helten i dramaet som foregår.
    Filmen maler et fint bilde av eselets dype ønske og valgets kvaler om å enten bli med i en kongelig kortese eller følge videre etter Maria og Josef på deres reise, for så å oppdage at han etter å ha tatt de riktige valg virkelig fikk del i den beste kongelig kortesen. Filmen viser også på en fin måte hvordan man skal elske sine fiender og være snill mot de som er slemme. Dette kommer fram i noen hjertevarmende øyeblikk mot slutten av filmen.

    ”Stjernen” blir en til tider morsom og artig affære, men kan til tider bli noe intens og overdrevet med tanke på historien og budskapet den skal formidle. På musikkfronten har den med seg noen gode gamle juleslagere som ”Mary Did You Know” og ”O Holy Night”. Den norske versjonen av filmen har bl.a. å by på stemmer fra Sigbjørn Solheim, Jan Gunnar Røise, Mia Gundersen, Stig Henrik Hoff, Knut Anders Sørum, Knut Arild Hareide, Lisa Børud og Egil Svartdahl.

    I det store og hele kan jeg forstå at noen kristne kan reagere på filmens vinkling, og jeg er helt enig at en slik historie helst burde formidles fra riktig perspektiv og ikke få det fantasifulle preget den har fått her. Men når det er sagt, så synes jeg denne filmen får det ganske bra til, og klarer man å formidle barna hva som egentlig skjedde og hva som er fantasi og hva som ikke er det, så tror jeg det ikke tas mye skade. En film litt på grensen, men med noen gode ”feel good” sekvenser. Er du i tvil om du skal vise denne til barna dine, så se den først selv og bedøm deretter.
  • Maria Magdalena
    av John

    Jesus, den fraværende

    Dette er atter et forsøk på å se på Jesus historien med nye øyne og tolke hendelsene i evangeliene på noe kontroversiell måte men samtidig med kanskje enda mer humant preg. Altså, en slik nymoderne hollywood sekulær tolkning som prøver å ta hensyn til alle sammen. Vi følger Maria fra Jesus besøker landsbyen, der hun henger seg på fram til påskehøytiden i Jerusalem. Den Jesus vi møter er en av de tingen jeg har vanskeligst med å svelge når det kommer til dette portrettet. Jesus er mye eldre enn de bibelske 33, han er stille, han trekker seg tilbake, han vet ikke hva han skal si, han sier ting som ikke er fra bibelen og ikke minst, han er ikke en lærer til disiplene. Kanskje det skjer mer når kamera er slått av? Det gjør uansett at disiplene er nødt til mistolke hans ord, de spør ikke og Jesus forklarer ikke med det resultat at de ikke vet helt hva de har dratt ut på. Nykomlingen Maria virker som at er den eneste som forstår litt og som hele veien forsøker å få disiplene med på notene.

    Det er altså tatt mange friheter fra bibelteksten. Når man tar friheter og prøver å legge seg mer nær virkeligheten(altså finne Jesus bak teksten) så virker det veldig dumt å tillegge ham ord og meninger som ikke er kommet fram i den overleverte teksten. Ja, noen ting som står i evangeliene er tatt med, men så å si alt er forsøkt endret(og mye lagt til) - og det trenger nødvendigvis ikke være altfor ille om ikke man hadde tillagt Jesus mer moderne ideer(og i sammenheng med Maria, såklart, med feministiske tanker) og gjort ham til en en mindre karismatisk person som føler og lukker inne i seg smerten. Tror ideen er nettopp det at det som ble skrevet i etterkant er en slags forherligelse av personen for å overbevise(altså en mytologisering) når den egentlige Jesus ikke strakk til. Det de har tatt med fra bibelen, slik som dåp, navn, fader vår, utsendelsen, tempelrensingen og korsfestelsen er da mer knagger som da forfatterne av evangeliene har bygget videre på. Under dette er det likevel noe med personen som er tiltrekkende, noe med at han vet hva som kommer og noe med at alt annet ikke er så viktig. Det beste med filmen er kanskje at de har greid å tillegge Judas motiv for både svik og selvmord som passer inn i filmens ramme. Maria er ellers helt greit fremstilt.

    Filmatisk er det noe som skurrer føler jeg. Filmen er for treg, det er gjort noen tvilsomme grep(historiske og logiske feil) og handlingen føles uferdig - det bygges ikke opp relasjoner, og det bygges ikke opp et forhold til budskapet. Det er forsøkt på noe moderne filmkunst og fine bilder, men det er ikke godt nok. Jeg er altså veldig tvil angående en del aspekter, men lander på at jeg ikke synes så mye om denne tolkningen.
  • King's Faith
    av John

    Fortid møter fremtid

    På overflaten virker dette som en ganske grei kristen ungdomsfilm som handler om en gutt med fortid som får nye venner og kanskje kjærlighet. Under overflaten så er det noe mer, som på mange måter gjør filmen mer enn forventet. Ja, de slemme er ganske stereotypiske. Ja, de kristne er passe stereotypsike. Derimot de to hovedpersonene vi følger nærmest, Brendan og Natalie, som begge har sitt å stri med og de er også de som har mest å by på. Det er jo stort sett slik man gjør det på film. Brendan har historie, og det vises godt på hvor behersket han er og hvordan han sliter med å ikke ty til gamle metoder. Natalie har en annen historie, noe hun skjuler men også hun har en innvendig kamp når hun nærmer seg de troende. Den nye forster familien til Brendan har også en historie å fortelle når de får en ny gutt å ta ansvar for i stedet for sønnen de mistet, så der er det sår som må behandles.

    Brendan har en liten tatovering som ligner et brukket hjerte med et kors i, men han forklarer at det ikke er brukket - det er sydd sammen. Sår kan åpne seg. Noen ganger er brukne hjerter og arr mange likheter. Jeg synes det symboliserer budskapet i filmen godt, i alle tre ovennevnte situasjonene.

    Ellers er dette en overraskende god produksjon som har tatt seg råd og tid til å satse på kvalitet.
  • The Case for Christ
    av John

    Tilfredsstillende og sentimental apologetikk

    “The Case for Christ” er basert på boken med samme tittel skrevet av journalisten Lee Strobel. I filmen så er boken gjort til en slags biografi, der vi følger Lee Strobels søken etter sannheten om Jesus og ikke minst hvordan hans kone først blir frelst og får han inn på veien til å undersøke troen. Det er ingen hemmelighet hvordan det ender, men som en av de store kristenfilmene for året så er det spennende å se hvordan veien utfolder seg fram til ateisten Strobel fikk utgitt en av de mestselgende apologetikk bøkene noensinne.

    Så drar veien, først til et møte med Gary Habermas for å undersøke Jesu oppstandelse. Her er det punktet hvor filmens kvalitet er avgjørende. Hvordan skal man presentere argumenter som best presenteres skriftlig, kortfattet og korrekt på film uten å gjøre det tørt eller alt for overfladisk? Vel, første møte gikk ganske greit. En ateist ville selvsagt ikke latt seg overtale, men det gjør heller ikke Strobel, men det vises en sympatisk ateist og en forståelsesfull kristen. Derfra går veien videre til andre kristne eksperter for å finne ut av dette med Jesus. Noen møter Strobel ansikt til ansikt i ordvekslinger, andre over telefon og resten av arbeidet in an “jobber på en sak” collage. Han gjør også detektivarbeide ved å gå til ikke-kristne kilder, men savner noe at han går til det på samme områdene som han går til de kristne på for å utfordre. Litt dumt kanskje at de agnostiske ikke er historikere, men likevel, det gis en overordnet god graving. Om jeg hadde vært Strobel så hadde jeg også lest mer bøker, noe filmen ikke viser så godt annet med referanse til Russell og et par andre i forbifarten. Det er film, så man kan ikke forvente alt eller at filmen ikke skal ta tydelig parti, noe som gjør at det holdes til de mest grunnleggende bevisføringen.

    Det er også en personlig side i historien såklart, og det er forholdet til kona - hvordan han kjemper med sin ateisme og konas tro, og hvordan det skaper gnister i deres ekteskap. Alt i alt, en god film som muligens overtar tronene som den beste “gå til” apologetikk filmen som er laget.
  • Holy Camp!
    av John

    Når Herren åpenbarer seg med Whitney

    Jeg viste ikke helt hva jeg skulle forvente når jeg satte meg til å se “Holy Camp”. Ikke bare var den spansk, men den hadde en litt underlig stemning, som samtidig som handlingen førte filmen videre så var det noe som ikke helt stemte. Kanskje ikke så rart, når Gud åpenbarer seg og synger Whitney Houston men som ellers holder mystikken oppe. Det er såklart noe mer til det at Whitney Houston er valgt, siden hennes låter kan tolkes både religiøst og ikke religiøst - og det er i den sonen denne filmen beveger seg.

    Det man først forstå er at det er langt fra en kristen produksjon, for ungen jenter drar ikke ut og fester med alkohol og ecstasy så “grafisk” som her, men samtidig så har Jesusfiguren tydelige Gudevibber om man kan si det slik, og Gudevibber er alltid i sin mystikk samlende på noe mystisk vis. Det er ikke meg imot, og symbolikken både i sang og scenografi er godt påtenkt - noe som skaper en helhet.

    Som musikal så er det ganske lite musikal, med blanding av både god og dårlig lip sync der det synges. Som komedie er det også ganske lite komedie siden det tas tak i noen temaer som ikke alltid er komiske, men her kommer karakterene inn og gjør en god jobb med å fylle ut med humor midt inn i en ganske absurd handling. Campfølelsen forsvinner noe når alle andre barna drar tidlig bort på camping, mens kjerne ensemblet blir igjen, men det var nok påtenkt. På mange måter så er det ganske tydelig overført fra scene til film.

    Litt over halvveis i filmen hadde jeg håpet at filmen fortsatt kunne ende sterkt, men gudameg for en fokusert flau slutt det var, men jammen var det en interessant reise dit på godt og vondt.
  • I'm in Love with a Church Girl cover
    av John

    Lettvektig kulturkræsj

    Med det noe cheesy coveret og enda mer cheesy tittelen tok det litt tid før jeg satt meg ned for å se filmen. Men, når jeg så at den var å se på Netflix lot jeg meg overtale. Og det skal sies, filmen var slettes ikke så ille som den kunne ha vært.

    I starten blir vi introdusert med Miles som er en gangster som ser ut til å ha gått soft, og som vi etterhvert lærer at har prøvd å gå bedre og lovlige veier for å tjene livets opphold. Det er noe filmen greier bra, å holde spenningen på hvorvidt det er legit eller ei, blant annet med en politietterforskning som ser ikke ut til å gå noe sted - og jammen blir hans nye veier også testet når han tar steget videre og forelsker seg i ei kristen dame. Viser seg at kanskje Gud har planer med livet hans.

    Hele filmen er en film om en manns vei til tro, både i fremgang og motgang, men med en ganske forfriskende ærlighet. Det er mye bra her, både i roller og i manus, men det er ikke uten preg av ubalansert kvalitet i skuespill og dialog. Det skal litt til for at gangstere i en lav budsjett skal føles ekte, at rikdom skal føles reelt og samtidig få fram en ektefølt trosreise i det hele. Den noe muntre stemningen hjelper på å glatte ut snarveier som tas, og det kan tilgis når selve reisen i tro ikke gjøres alt for lettvint.

    Synes rett og slett det var en grei film med fokus på omvendelse prosessen og ikke bare selve øyeblikket. Så klart, satt i rammen av litt romantikk der to forskjellige verdener møtes, gjør det litt mindre alvorlig. Samtidig er det mange småting å trekke på til at jeg skal kunne si det var en veldig god film.

Populære filmer nå

0.12 sekunder