Registrer Logg inn

Kristenfilm.com

  • Kardec
    av John

    Som om spiritismen var sann...

    Vi følger Hippolyte Léon Denizard Rivail en stund etter den franske revolusjonen. Han er lærer, vitenskapsmann og tilsynelatende ateist. Det faller ikke alltid like godt i datidens frankrike der katolske kirken fortsatt står sterkt. Drevet av sin mistro til kirken og jakt etter vitenskapelig bevis, overtales han til å ta et nærmere kikk på et fenomen med bevegelige bord og videre inn i spiritisme og medier som snakker med åndeverdenen.

    For meg så var det av interesse og se hvordan et slikt tema behandles på film, siden film ofte er positiv til hovedpersonen så skal det litt til for at det skal være veldig positiv til budskapet i akkurat denne. Filmen går dessverre inn i sporet at dette er vitenskap, selv om det hintes til en psykologisk fenomen av bekreftelse av det man ønsker samt noen vitenskapelige snarveier og paranoia. Greit nok at det er basert på sann historie, men hvordan en person blir overbevist om spiritisme overdrives alltid på film og her er det ikke noe unntak. Kardec går også i filmen fort over fra å prøve dette med spiritisme, akseptere det, bli dets talsmann til så å fokusere på å få tankene spredt - på oppdraget. Han er selv ikke en veldig sympatisk person selv om det prøves å gi ham denne personligheten som god og kjærlig.

    Det spørres også om “Hva er Gud?” hvorav svaret blir unisont og ganske typisk spiritistisk, men hvor det i praksis ikke har så mye å si(selv kristne kan nikke gjenkjennende på definisjonen som gis selv om den er oversimplistisk). Spiritistene er alltid mer opptatt av å kommunisere med ånder enn av Gud. Så kommer de onde åndene på banen og advarer om at en kamp er begynt. I vår ide av virkeligheten ser det ut til at den katolske kirken er de som motarbeider mest - altså ligger noe i budskapet her at kirken er de onde, og de blir såklart portrettert som dogmatiske og uten særlig argumenter selv om det også er noen sympatiske der.

    Ellers er det noe uvant å se en Brasiliansk film på portugisisk med handling i Frankrike(dataanimert inn) hvor de burde snakket fransk, men det sier også litt hvor i verden dette med ånder har størst rotfeste.
  • Disco
    av John

    Noe overspilt men samtidig mediterende

    Det er helt klart gjort mye research for å lage en film som denne, og ikke hvem som helst research. Her er det observert både TV predikanter, moderne pastorer og retninger med sektlignende trekk for å vise hovedpersonens kvaler i sin søken i det kristne landskapet når discodans karrieren begynner å slå sprekker. Det brukes god tid til å gi innblikk inn i hvordan typisk kristendom er i dag, og noen ganger treffer spikeren på hodet mens andre ganger er det overspilt. Likevel er det mer nær virkeligheten enn en karikatur. Det å dra illusjonen av fellesskapet i kirken over til den private sfære mer mindre vellykket - og her tror jeg filmskaperen kunne ha observert familieliv bedre. Det blir fort litt banal takling av hverdagsproblemer(som om foreldre mener bare å tro, be eller fokusere mer på Jesus fungerer), my gjentatt overgivelsessnakk, litt for åpenbar hykleri og litt mye av den samme kristne poplåta. Samtidig er hele filmen ganske familiær. Alle som har slått på kristen TV vil forstå. Alle som har vært i en moderne menighet med senket belysning og røykmaskin vil smile hvor godt visse ting er gjenskapt. Alle som har vokst opp blant kristne barn vil smile innvendig når de synger kjente barnesanger i bakgrunnen. Meg traff godt detaljer som når Mirjam vandrer gangene under gudstjenesten og hvordan stemningen er helt forskjellig inne i og utenfor salen.

    Slik som de aller fleste filmer som takler samme tematikk, så faller Disco litt i grøfta å introdusere alle de vanlige sakene som tas opp som negative fra kristen siden. Ja, noe positivt er det også siden man får innblikk i gudstjenester som mange ellers ikke har, men hvorfor må det alltid gås innom ting som homofili, kollekt, hykleri, demoner, hjernevask, loviskhet etc. (Jeg synes det er bedre å fokusere på en eller to temaer) samt nærmest understreke de negative sidene som om det er normalen i kristne kretser. Sterkt var det når TV predikanten og sektlederen i hver sin scene tydde til samme retorikken selv om de tilhørte vidt forskjellige retninger i ganske forskjellig situasjon. Det hadde ikke vært særlig til film om normen var portrettert, der venner faktisk hjelper hverandre og der troen faktisk fungerer, men den sunne siden er ikke tatt frem særlig godt. Det kommer også av at regissøren var i samtale med personer som har brutt ut fra kristne kretser og ikke majoriteten som er blitt værende. Klart det er mer interessant å lage film om. Og man må lytte til de som har brutt ut, men det gir en skjev framstilling av hvordan ting er i virkeligheten. Det er heller at filmen ønsker å påpekt at bakenfor et skall som ser sunt ut så ligger det usunne og ulmer. Den som ser filmen forstå at det er noe som er i gjære helt fra første stund. For mange kan det jo også være slik, og derfor er det positivt hvordan filmen kan oppmuntre til debatt. Jeg vet godt etter egen erfaring at det er mye usunt inne i den kristne bobla, og derfor er det ting her som jeg gjenkjente.

    Josefine Frida som spiller Mirjam gjør en god rolle som den lavmælte og stille Disco dans dronningen som kan skifte om til å være midtpunktet. Hun går likesom på autopilot i mye av filmen virker det som, som om livet mangler noe vesentlig, som gjør at Mirjam setter på seg en maske. Det er et stort hopp mellom den hun er privat og den hun er på scenen, og det er den stille personen med økende indre turbulens som driver filmen fram. Når man merker at det man har bygget livet sitt slår sprekker så er det vanskelig å søke utenfor eller rope høyt og bli hørt, og da søker Mirjam heller innenfor i det kjente. Autoritetsfigurene ser ikke dette, og det er kanskje en mangelvare av folk som ser og forstår og som kan være med å hjelpe dem som er fastsatt i en vond sirkel - folk som kan vise veien inn i et sunt forhold til kirke, foreldre, annerledes troende, psykologi og ja, familie.

    Jeg savnet større dykk ned i psyken, mer om årsakene og mer om Mirjams indre tanker. Vi ser henne tenke, men vi vet ikke hva hun tenker. Vi ser henne slite, men det er ikke alltid lett å vite hvorfor hun sliter. Det å lage en kunstfilm tar noen ganger overhånd over det å lage en film som belyser debatten. Det er likevel, uten tvil, en viktig film.
  • The Good Place - Sesong 2
    av John

    Nogenlunde samme spor

    Hvordan man skal følge opp en første sesong som så ut til å være avrundet av et god ide er alltid en vanskelig sak. I The Good Place har de faktisk greid det, sånn nogenlunde. Etter det første feilede forsøket på et nabolag som sakte piner de fire hovedpersonene, så ber sjefsdemonen Michael om enda en sjanse på å vise at det fungerer. Han holder skjult at Eleanor og Chidi finner ut av at hun er i The Bad Place likevel gang på gang på gang i over 800 forsøk og sender falske rapporter til hans overordnede. Til sist må de samarbeide for å holde hemmeligheten skjult når andre demoner vil inn og pine hovedpersonene mens Michael kun vil bevise sin teori. Det uventede skjer at vennskap oppstår, og Chidi tar jobben å lære sjefsdemonen opp i menneskelig moral.

    Her er det fortsatt menneskelig handling som er årsak til hvor man havner når livet tar slutt - selv om det vises et lite hint av selvoppofrende kjærlighet så er det ingen referanser til Jesus. Vi får et glimt inn i flere bakgrunnshistorier - hvordan de døde of hvorfor de havnet hvor de havnet. Skaperne har laget sitt eget system på hvordan universet fungerer, og det bygger opp om det komiske aspektet ved serien. Det er fortsatt uklart hvorfor Chidi havnet i The Bad Place, noe jeg regner med blir avslørt i fremtidige sesonger. Noe mer filosofi blir representert, slik som the Trolley Problem, noe som alltid kan gjøres morsomt - men det er mindre filosofi i sesong 2 enn det var i sesong 1.

    Sesong 2 starter litt rotete og forvirrende men kommer seg vellykket fram etterhvert. Plottet er hvordan menneskelig moral kan endre adferd til en allvitende demon og om det er mulig å gå fra helvete til himmelen ved endret atferd om man får muligheten. Litt universalisme, uten at det blir nevnt. Mye ubesvart fortsatt, og ting filmskaperne overser komplikasjonen av, men i sin kjente stil så gir serien mye underholdning også for den filosofi interesserte.
  • Come Sunday
    av Jarmo

    En kamp om troen på helvetes eksistens

    ”Come Sunday” baserer seg på en sann historie om den kjente pinsepredikanten Carlton Pearson, som studerte under Oral Roberts på Oral Roberts University i Tulsa, Oklahoma. Han var som en sønn for Roberts, men når Roberts får vite at Pearson har sluttet å tro på helvete så blir deres forhold satt på prøve og ting blir noe mer utfordrende.

    Bibelen er klar på at helvete finnes, enten det er i form av evig pine, straff, ild eller mørke, så beskriver Bibelen helvete i klare ordelag. Versene som Pearson tar til støtte for sitt syn er enten tatt ut av sin sammenheng eller vrangtolket. Det å mene at helvete ikke finnes fordi Jesus døde for alle mennesker er å sette noe inn i bibelen som ikke står der. Bibelen må lese og forstås i sin sammenheng, spesielt når det er snakk om vesentlige ting som dette.
    Selv om filmen prøver å fortelle en historie så kan man merke seg at filmskaperne tar side med Carlton og sympatiserer med ham og den homofile pianisten i kirken hans som vet at homofili er synd men sliter med lystene. Filmen får også en slutt som ikke sier så mye. Filmen viser også hvilke konsekvenser det å ikke tro på helvete fører med seg, som å ikke ta syndeproblemet alvorlig nok. Nå nevner jo Pearson at synden må tas alvorlig selv om helvete ikke finnes, men det blir allikevel en noe motsigende uttalelse uten noe fast holdepunkt for kjødet og dets begjæringer.
    Videre så ser vi hvordan menigheten til Pearson blir splittet og flere av hans nærmeste velger å ta sterk avstand fra ham og læren hans, og det er jo bra. Så kunne man videre pekt på problemene med de karismatiske miljøene som denne pinseretningen springer ut fra, men det er ikke først og fremst poenget med filmen og heller ikke med anmeldelsen her. Jeg har valgt å anmelde filmen ut fra det filmen ønsker å fortelle. Temaet her handler om helvete eller ikke helvete og hvordan filmen og hovedpersonene forholder seg til det. Evangeliet kommer også til tider fram i filmen, men fokuset blir litt for mye på helvetesfrihet og ikke så mye på den motsatte siden som skilte lag med Pearson.
    Pearson har en tendens til å ikke prøve alt med Guds Ord, men heller på sine følelser om at helvete ikke kan finnes fordi ditt og fordi datt. Problemet oppstår her med tanke på at han påstår at Gud fortalte ham at helvete ikke finnes selv om Bibelen klart sier det motsatte. Det å ikke prøve alt med Guds Ord virker å være et generelt problem innenfor disse karismatiske trosmiljøer slik jeg ser det.

    Skuespillet fungerer allikevel fint og kvaliteten er bra og så lenge man ser filmen for å få et perspektiv på hva som er noen av argumentene og årsakene til at noen ikke tror på helvete så kan dette gå, men man må være på vakt så man ikke selv blir ført på villspor inn i denne læren som kalles for universalisme. Som en sann historie gir filmen også innblikk i dagens kristenhet og et av farene som kan skjule seg der, nemlig helvetesavvisning. I skrivende stund er filmen tilgjengelig på Netflix.
  • Gud er ikke død 2
    av Jarmo

    Midt på tre, med god apologetikk

    Vi følger blant annet den nyfrelste Martin Yip, pastor Dave og pastor Jude videre i birollene fra første film, mens Melissa Joan Hart inntar hovedrolleposisjonen som lærerinnen Grace Wesley som blir tiltalt for å ha drevet med forkynnelse i klasserommet under en historietime. Hun selv mener at hun ikke har gjort noe ulovlig og nekter å beklage. Dette blir det mye oppstyr rundt i skolesystemet og distriktet rundt, samt media. Til og med en blogger som skal ha blitt helbredet fra kreft og som allikevel vakler i troen etter det, velger å finne ut hva som har skjedd og skrive om saken. Kanskje dette kan være med å gi henne et videre syn når det kommer til dette med tro. Det hele utarter seg i en rettsak der juryen får det siste ordet.

    Filmen siterer flere bibelvers som gir mening, bl.a. fra saligprisningene om forfølgelse og det å elske sine fiender, og vi ser at det passer inn i situasjonen lærerinnen Grace Wesley har havnet oppi. Jeg tror allikevel at det skal noe mer til for at de uttalelsene hun kom med skal ende opp i en rettsak med slike antikristelige proporsjoner, som til og med har som mål å legge Gud død. Systemet ligner på mafiabosser som bare ønsker å rydde lærerinnen av banen en gang for alle. Kanskje vi vil kjenne igjen tilstanden en gang i fremtiden, eller kanskje tilstanden er slik i noen delstater i USA? Det hele virker allikevel å bunne i at det er en dråpe som har fått begeret til å flyte over uten at vi vet hva begeret ellers er fylt av.
    Mye av det kristne forløpet er ganske så klisjefylt, men det kan se ut til å være vanskelig å lage en kristen film i dag uten klisjeer. Et godt poeng midt i stormen er når Grace lurer på hvorfor Gud virker så fraværende. Hun lufter det for den aldrende faren sin, spilt av Pat Boone, og han tyr til vise ord og sier at når elevene har prøve så er læreren stille.
    Jeg synes noe av evangeliet blir mangelfult fremstilt og mangler bl.a. et omvendelsesbudskap og et budskap der man får se at man står skyldig fremfor Gud pga. sin synd og dermed med behov for frelse, selv om man blir vitne til en gripende ”frelsesstund”. Hovedpoenget med filmen er allikevel apologetikk. I den første filmen var det apologet John Lennox som var den kjente kristne apologetstemmen, mens her er det Lee Strobel og J. Warner Wallace som blir kalt inn på teppet for å vitne om den historiske troverdigheten i evangeliene.

    Kvaliteten er så som så. Manuset kunne vært noe mer solid og innholder noen brist her og der som gjør helhetsinntrykket noe svakt. Skuespillet hangler noe også. I tillegg til klisjeene så synes jeg filmen hadde klart seg uten Newsboys, men for et yngre publikum så har det sikkert ikke så mye å si. Kanskje et lite trekkplaster. De kommer tross alt med noen fengende låter.

    Det som trekker opp fra min side er at jeg selv er glad i såkalte rettsaksfilmer, samtidig som apologetikk er et område jeg liker å engasjere meg i. Så disse to i et redder filmen fra å synke dypt hos meg. Er du ikke interessert i noen av delene så bør du kanskje se en annen film. I første film var det en stundet som ble satt på pinebenken, nå er det en lærerinnes tur. Hva blir det neste?
  • Hacksaw Ridge
    av Jarmo

    Tro og hjelp i kampens hete

    Dette er den sanne historien om Desmond T. Doss som er hellig overbevist om å ikke bære våpen, selv om han er fast bestemt på å verve seg inn i en tropp som skal kjempe i andre verdenskrig mot de hensynsløse japanerne i kampen om Okinawa. Etter mye fram og tilbake får han lov å bli med som sanitetslege uten at noen har troen på ham. Men det bryr ikke Desmond seg noe særlig om, for han har troen på Gud, at Han kan bruke ham selv i den verste krigssonen uten våpen, og dette får han bevist til de grader. Som syvendedagsadventist, våpennekter, og lørdagssabbatholder, og med Bibel i hånd så lurer alle hvordan i all verden dette skal gå.

    Filmen begynner med de kjente og mektige versene fra Jesaja 40,31: ”Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner, de løper og blir ikke utslitt, de går og blir ikke trette.” Detter verset er en rød tråd gjennom filmen, spesielt gjennom de mest ekstreme krigssekvensene med sårede både her og der. Der bevises det med tilliten Desmond har til Gud!
    Budet: ”Du skal ikke drepe” går også igjen som en overbevisning som Desmond har, også når det gjelder krig. Et annet vers som blir nevnt er bl.a. Joh 13,34 der Jesus sier: ”Et nytt bud gir Jeg dere, at dere skal elske hverandre. Slik Jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.” Vi får også et innblikk i et kor som synger at det er gjennom Jesus vi kommer til Faderen. Bibelen er sentral gjennom store deler av filmen og det er sjelden en film, spesielt blant sekulære produksjoner der Bibelen har en såpass fremtredende rolle som her. Budskapet topper seg når Desmond blir utfordret til å hjelpe sårede blant fienden.
    Når Mel Gibson lager krigsfilm, så slår han som regel på stortrommen, og filmen blir nesten krigsfilmenes svar på ”The Passion of the Christ”. Den er voldelig når krigen er på sitt sterkeste, men midt i de voldelige sekvensene blir budskapet om ekstrem hjelpetrang fra Desmonds side en hjertevarmende og inspirerende avkobling. Det inntrykket jeg har av syvendedagsadventister er at de ligger i grenseland mellom sekt og evangelisk kristne, der begge deler eksisterer. Selv kjenner jeg noen gudfryktige blant dem, og det virker som Desmond T. Doss er blant disse som tar troen sin på alvor og går fram i en tro som er forbildelig for mange.

    Filmen er storslått, og spesialeffektene er utmerkede. Ved innmarsjen ”inn i krigen” kan man få en anelse av at det er brukt green screen der man bl.a. ser et stort krigsskip i bakgrunnen. Men dette ødelegger allikevel ikke helhetsinntrykket. Filmen fikk også to Oscar statuetter, for beste redigering og lydmixing, samtidig som den ble nominert i fire andre kategorier, bl.a. beste film og beste mannlige skuespiller i Andrew Garfield som Desmond T. Doss.

    Hadde filmen bare vært oppdiktet så hadde den nok ikke satt like dype spor, men denne er basert på den sanne historien om Desmond T. Doss som reddet over 75 liv under et av de blodigste kamper i historien, som foregikk oppå Hackshaw Ridge. Som en som nektet å bære våpen av samvittighetsgrunner var Desmond Doss også den første amerikaner til å motta en æresmedalje for sinn innsats i krigen. Og som vitnesbyrdet hans var, så gav han all ære til Gud. Alt i alt synes jeg filmen var god, kanskje litt for voldelig, men dog med et sterkt budskap. Den anbefales allikevel ikke for alle og enhver, og spesielt ikke for sarte sjeler.
  • Hacksaw Ridge
    av John

    Med bibel ut i kampens hete

    Når man lager film om krig, der Gud er med på et av lagene, så kommer alltid spørsmålet opp hvorvidt Gud kan være på en av sidene i en krig - og hva om det var kristne på begge sider som ba? Vel, historien om Desmond Doss(Andrew Garfield) gir oss kanskje et lite glimt av en løsning på problemet, nemlig at Gud er med enkeltindividet som gir sitt alt for å redde flest mulig, inklusive fienden. Nå skal det sies at redningsaksjonen til Desmond Doss tas i filmen som en inspirasjon til at troppene vant kampen over Hacksaw Ridge, men kanskje nettopp det også førte med seg at færre liv ble tapt?

    Uansett er krig en horribel greie, noe Mel Gibson ikke skyr unna å vise. Her er det lemmer som flyr og blod som spruter - noe som er i sterk kontrast til første del av filmen som gir oss historien til Doss før han meldte seg til tjeneste. Det har en viktig betydning for historien siden faren(Hugo Weaving) deltok i første verdenskrig noe som påvirket ham negativt, og som så gjenspeiler seg i de valgene og standpunktene som Doss så tok.

    Når det kommer til trosspørsmål så tar ikke filmen standpunkt til Syvendedags adventisme(og gir oss heller ikke noe særlig til introduksjon til kristendom annet en noen få klassiske standpunkt adventistene tar), men stiller kristendom generelt i godt lys. Doss har med seg bibelen sin, som han fikk av sin forlovede, og den er til stor hjelp og styrke for ham, selv om filmen noen ganger lar det se ut til at det er bildet av Dorothy(Teresa Palmer) som er inspirasjonskilden. Det er blir likevel ikke lagt skjul på hvor inspirasjonskilden er, noe som er et friskt pust om ikke annet - kanskje nettopp fordi Gibson sitter ved roret.

    På grunn av disse elementene, både trosspørsmålet og fokuset på å redde liv, så gir filmen et noe annet fokus i en krigsfilm - som gjør den godt. Det er ikke bare scener fra kampens hete der det er viktigst å vinne, og selv om det til tider går veldig uoversiktlig for seg så er det periodene med handling basert på troen som virkelig inspirerer. Det er en film i absolutt høy klasse med velfortjente oscar statuetter og nominasjoner.
  • Ali's Wedding
    av John

    På innsiden av moderne muslimsk liv

    Mange filmer om muslimer er gjort på en måte der de blir sett på som stereotypier og ikke fargerike mennesker med egen vilje og meninger. I “Ali’s wedding” får vi derimot et veldig fint innblikk inn i en moderne muslimsk familie som flyttet til Australia, og vi tar del i den sanne historien fra når en av sønnene i familie, Ali, forteller en hvit løgn angående resultatet fra opptaksprøven til å studere medisin. Ja, det er fortsatt gnisninger mellom fortid og nåtid, det tradisjonelle og det moderne, det progressive og det konservative og det religiøse og det allmenne, men det skjer i denne filmen troverdig, humoristisk, varmt og balansert. Ali ønsker å gjøre sin far stolt, men for ham betyr det også å være tro til tradisjonene og sin tro, og når han snubler i en løgn så baller det på seg ting som han ikke har så god kontroll over. Mye kunne ha vært annerledes om Ali hadde fortalt sannheten tidligere, men i en kultur der ære har en stor rolle så blir det fort ikke så enkelt før det plutselig er for sent.

    Selv om det vises noen av Islamsk skyggesider og vanskeligheter ved innpass inn i en moderne kultur som Australia, så viser også filmen de gode sidene ved sterke familiebånd, fargerike mennesker, folk med drømmer og ambisjoner og generelt sett normalt hverdagsliv med foreldre som elsker sine barn og barn som elsker sine foreldre. Mye av lærdommene, selv om Islamsk, er av typen som som inneholder visdom hvem som helst kan lære noe av. Selv om det for eksempel vises at menn og kvinner sitter adskilt i moskeen, så blir det ikke gjort et stort negativt poeng ut av det som filmskapere ofte er raske til å påpeke - for det er bare slik det er. Kanskje det er derfor det blir et mer ærlig portrett av muslimer fordi det vises bare hvordan ting er uten å spe på med karikaturer.
  • Love's Christmas Journey
    av John

    Å finne kjærlighet etter sorg

    Dette er en sidefortelling til hovedfortellingen i Love Comes Softly serien og tar for seg to av barna til Marty og Clark Davis, nemlig Ellie og broren Aaron(fra før har vi fulgt Missy). Ellie har mistet sin ektemann og eneste barn i en storm og er fortsatt i sorg, mens Aaron er sheriff i byen der Ellie besøker sin bror for å feire jul. Byen er i forventing for en mulig jernbane, men det fører også med seg noen som ønsker å vite om planene for å skape en fordel. Aaron vil gi fra seg vervet som sheriff, og nest i rang, Michael, får et godt øye med Ellie. Det er ikke den eneste kjærlighetshistorien i fortellingen, men vi følger altså flere narrativer, noe som gjør filmens lengde(2 deler) forsvarlig. Det føles likevel noe drøyende til tider, men det gis dermed også plass til utvikling av personene slik at vi blir bedre kjent med dem og deres strev.

    Selv savner jeg litt mer jobb med manuset, siden noen deler virker uferdig mens andre noe lettvinte. Det er likevel en veldig fin historie for hele familien, og selv om det ikke lukter jul før langt ut i filmen så er det likevel en juleavlsuting det bygges mot. Karakterene er sympatiske og passer godt til serien, selv om de følger i sporet av typisk “pene” mennesker i hovedrollene. Savner også en tydeligere tilknytning til de andre filmene(som før er blitt løst med brev) siden hverken Marty, Clark eller Missy er nevnt - men det er mest for oss som har sett de andre filmene og kjenner til personene i dem. Alt i alt var dette en fornøyelig gjensyn med serien og “universet” til Janette Oke, og selv om det fortsatt er en tydelig kristen profil så er Jesus nedtonet og det er elementer av julenissen involvert(et aspekt jeg ikke likte så godt).
  • Beyond the Mask
    av Jarmo

    En fortid som ikke kan skjules bak masker

    Året er 1775, da Benjamin Franklins oppfinnelser trer fram i lyset. På denne tiden har Will Reynolds fått nok av å jobbe for the British East India Company, noe ledelsen i selskapet rett og slett ikke er fornøyd med. Will overlever et planlagt attentat mot ham, og rømmer uten at omverdenen vet noe om dette. Avisene skriver om hans sikre død, men han er i livet i beste velgående og har funnet seg til rette ved et herskapshus der han forelsker seg i Charlotte. Det er bare et problem, hun er troende og han er ikke det, selv om han later som, og han har en fortid han helst vil holde skjult. Underveis prøver han seg på et bedre liv, han prøver både å imponere Charlotte og fortjene rettferdighet hos Gud ved å gjøre godt i håp om at dette kan dekke over den onde virksomheten han var en del av. I den godes tjeneste blir han en slags Zorro figur, der han bruker sine kampkunster for å være tilstede og rydde opp når kriminelle handlinger finner sted.

    Dette er en actionfylt affære med åndelige input med jevne mellomrom. Filmen er allikevel preget av actionscener og mye spesialeffekter som kan være med å overdøve noe av budskapet. Jeg synes det til tider er lagt såpass vekt på effektene og actionscenene at budskapet kommer noe i bakgrunnen.
    Vi kan allikevel lære noe. Vi ser hvordan Will bærer med seg to masker, den ene er å late som han er en bedre mann enn han er i virkeligheten og den andre er den fysiske masken han tar på seg når han skal redde ”verden” i ren Zorro stil. Dette fører til at han prøver å bote sin ondskap ved å gjøre så mye godt han kan, så godt han kan. Dette ser han etter hvert ikke nytter siden fortiden hans stadig innhenter ham og selskapet han forlot følger ham hakk i hæl.
    Selv om budskapet kommer litt i bakgrunnen så kommer det fram. Vi får presentert en fin parallell med det Jesus gjorde på korset og vi lærer hvordan det er helt unyttig å prøve å fortjene seg frelse ved å være en helt og gjøre mange gode gjerninger.

    Skuespillet fungerer sånn noenlunde greit til å være en lavbudsjett film. Vi får også mange gode spesialeffekter sammenlignet med budsjettet filmen bærer. Actionscenene er overraskende gode og man lever seg godt inn i Wills Zorroaktige heltedåder. Selv om det hele til tider blir noe overdrevet, så er underholdningsverdien ganske høy og med et budskap om forsoning, tilgivelse og frelse blir dette en fin film for den eventyrlystne og fartssøkende filmentusiasten. Det positive er at vi slipper mye av den umoralen som så ofte florerer i lignende filmer med et mer sekulært og Hollywood preget innhold. Jeg synes filmen fenget og kan passe for den yngre garde som vel og merke kan litt engelsk siden filmen verken er teksten på norsk eller engelsk.
  • I Can Only Imagine
    av Jarmo

    Et mektig budskap bak en mektig sang

    ”I Can Only Imagine” er den sanne historien om livet til vokalisten Bart Millard, fra musikkbandet ”MercyMe”, og opprinnelsen til den populære sangen ”I Can Only Imagine”. Filmen forteller historien hans fra barndommen av og oppveksten med en voldelig far. Etter hvert som han vokser opp oppdager han sitt musikalske talent, til farens store misnøye. Utover i filmen ser vi hvordan livet til hovedpersonene utvikler seg og hvordan Gud griper inn med tilgivelsens legende budskap.

    Det at filmen baserer seg på en sann historie gjør den ekstra sterk i tillegg til at den har et sterkt budskap om tilgivelse og gjenopprettelse. Budskapet skrenter noe på området som har med Bart Millards vandring mot berømmelse innen den kristne musikkverdenen å gjøre. Det ser ut som han ikke har hatt et direkte kall fra Gud til musikken, men at han heller flykter fra sin fortid, fra sin far, for så å ha musikken til å gjemme seg bak. Men som vi vet, så kan Gud vende alt til det gode, noe som ser ut til å skje, ved at Bart får et dypere innhold i musikken ved at han tillater Gud å levendegjøre budskapet først i hans eget liv og så videre gjennom musikken. Dette merker både manageren, konsertdeltakere og andre artister rundt ham, vel og merke etter at han har klart å tilgi sin voldelige far. Tilgivelse er et viktig, vesentlig og avgjørende budskap i Bibelen, noe som også får en avgjørende klang i livet til hovedpersonen i filmen.

    Kvalitetsmessig er filmen verdt et norsk kinopublikum, selv om den ikke er blant de største budsjetterte filmene, eller filmen med de mest glamorøse skuespillerne eller det mest unike plottet. Det den har er allikevel et utrolig viktig budskap som er verdt å få med seg enten man er troende eller ikke. Tilgivelsen har en uant kraft til å lege sår og gjenopprette ødelagte relasjoner. Videre synes jeg tittelsangen kunne fått en litt bedre plassering i filmen og jeg synes den også drøyer litt. Vi kunne også ha fått et litt dypere innblikk i hvordan faren ble som han ble, samt mer om Gudsforholdet Bart hadde under sin oppvekst og i det bandet ”MercyMe” blir grunnlagt.
    Skuespillet fungerer bra og midt i alvoret og tårene får vi også plass til litt humor. Det er interessant å se at Dagbladet gir filmen en overraskende toer når man kanskje hadde forventet en ener, men det viser at noe i filmen gikk hjem hos Dagbladets filmanmelder. Filmen fortjener ros og kan anbefales for enhver som er interessert i litt mer moderne kristen musikk. Det var også spennende å få et lite innblikk til oppstarten av gruppen ”MercyMe”, som også har vært et av mine favoritt grupper opp igjennom ungdomsårene.
  • I Can Only Imagine
    av John

    Bakenom filmen for sangen

    I USA ble “I Can Only Imagine” en suksess uten like på kino der den som en film med 7 millioner dollar i budsjett spilte inn i litt over 85 millioner. Noe av bakgrunnen er nok at det er en historie som omhandler historien bak en veldig populær kristen låt på 90-tallet og at filmen på mange måter er en meget god produksjon. For min del synes jeg det ble en ganske gjennomsnittlig filmopplevelse fordi filmen i seg selv ikke byr på veldig mange overraskelser, men den greier likevel å holde på interessen og servere en historie fra virkeligheten som berører og som viser litt hvordan Gud kan gripe inn og forandre liv. Oppbyggingen er lineær og reisen byr på en progresjon som er ganske forventet, selv om aspektet med en kjent kristen låt blir for oss som kjenner til den noe ekstra. Det blir likevel en film som er historien til vokalisten i MercyMe og hvordan det akumulerte i tittel låta. Jeg likte også godt det psykologiske aspektet ved hvordan farens(Dennis Quaid) dårlige behandling av sønnen Bart(J. Michael Finley) påvirker Bart i voksen alder, hvorav begge har en reise å ta tak på. Det er en del valg i filmen som jeg synes burde vært gjort bedre der noe sikkert tyder på at det kanskje er kuttet noe i manus for å holde lengden og budsjettet i sjakk. Det er også typisk at når bandet først fremfører en “ny” låt så synger mange i salen med, og når de er på turne så er det alltid løftede hender som tyder på et typisk kristent publikum selv når låta ikke er en lovsang. Synes slike ting virker litt “flaut”, men kan lett oversees men i en film med en del konserter så blir det umulig å overse. Ikke all skuespill er topp, men stort sett godkjent og det er nok også en del av grunnen til at filmen fungerer og hadde suksess. Alt i alt, en fin film som er ærlig og emosjonell, og som til tross for noen ujevnheter bidrar til noe nytt i sjangeren og treffer publikum med historien og ikke minst klimaks på slutten med fremførelsen av låten i sin helhet.
  • Vår Frue
    av John

    Innblikk i Mariatro

    Vi møter folk rundt om Latin-Amerika som har to ting til felles, de heter Maria og de tror på og har hatt religiøse opplevelser knyttet til Maria i noen av hennes manifestasjoner rundt om i verden som “Vår Frue”. Det er på mange måter et blikk inn i det personlige i katolisismen, noe som bringer fram kunst, glede og tro rundt et felles punkt, en person som kan gå dem i tale foran Gud. Ikke bare hvem som helst, det er Maria, Jesu mor, som gir gjenklang hos kvinner som deres helgen verden omkring som de kan identifisere med og som kan identifisere seg med dem.

    Man skal trø litt forsiktig om man skal kritisere noe personlig, men samtidig er det ganske fremmed for oss som har vokst opp i en protestantisk del av verden å forstå hvor dypt symbolene i katolisismen går. Dette blir derfor mer en kuriositet, et viktig blikk inn i en verden slik at man kan forstå den bedre selv om man ikke tror på helt det samme. Det er en del av vår felles kristne tradisjon likevel.

    Her er det gode historier, rørende portretter og flotte bilder. Et vel utført produkt som viser en stor og viktig del av den katolske kultur og identitet, spesielt for kvinner. Den viser også den store bredden av Maria tolkninger som finnes rundt om i forskjellige kulturer og tradisjoner.

Populære filmer nå

0.24 sekunder