Registrer Logg inn

Kristenfilm.com

  • Come Sunday
    av Jarmo

    En kamp om troen på helvetes eksistens

    ”Come Sunday” baserer seg på en sann historie om den kjente pinsepredikanten Carlton Pearson, som studerte under Oral Roberts på Oral Roberts University i Tulsa, Oklahoma. Han var som en sønn for Roberts, men når Roberts får vite at Pearson har sluttet å tro på helvete så blir deres forhold satt på prøve og ting blir noe mer utfordrende.

    Bibelen er klar på at helvete finnes, enten det er i form av evig pine, straff, ild eller mørke, så beskriver Bibelen helvete i klare ordelag. Versene som Pearson tar til støtte for sitt syn er enten tatt ut av sin sammenheng eller vrangtolket. Det å mene at helvete ikke finnes fordi Jesus døde for alle mennesker er å sette noe inn i bibelen som ikke står der. Bibelen må lese og forstås i sin sammenheng, spesielt når det er snakk om vesentlige ting som dette.
    Selv om filmen prøver å fortelle en historie så kan man merke seg at filmskaperne tar side med Carlton og sympatiserer med ham og den homofile pianisten i kirken hans som vet at homofili er synd men sliter med lystene. Filmen får også en slutt som ikke sier så mye. Filmen viser også hvilke konsekvenser det å ikke tro på helvete fører med seg, som å ikke ta syndeproblemet alvorlig nok. Nå nevner jo Pearson at synden må tas alvorlig selv om helvete ikke finnes, men det blir allikevel en noe motsigende uttalelse uten noe fast holdepunkt for kjødet og dets begjæringer.
    Videre så ser vi hvordan menigheten til Pearson blir splittet og flere av hans nærmeste velger å ta sterk avstand fra ham og læren hans, og det er jo bra. Så kunne man videre pekt på problemene med de karismatiske miljøene som denne pinseretningen springer ut fra, men det er ikke først og fremst poenget med filmen og heller ikke med anmeldelsen her. Jeg har valgt å anmelde filmen ut fra det filmen ønsker å fortelle. Temaet her handler om helvete eller ikke helvete og hvordan filmen og hovedpersonene forholder seg til det. Evangeliet kommer også til tider fram i filmen, men fokuset blir litt for mye på helvetesfrihet og ikke så mye på den motsatte siden som skilte lag med Pearson.
    Pearson har en tendens til å ikke prøve alt med Guds Ord, men heller på sine følelser om at helvete ikke kan finnes fordi ditt og fordi datt. Problemet oppstår her med tanke på at han påstår at Gud fortalte ham at helvete ikke finnes selv om Bibelen klart sier det motsatte. Det å ikke prøve alt med Guds Ord virker å være et generelt problem innenfor disse karismatiske trosmiljøer slik jeg ser det.

    Skuespillet fungerer allikevel fint og kvaliteten er bra og så lenge man ser filmen for å få et perspektiv på hva som er noen av argumentene og årsakene til at noen ikke tror på helvete så kan dette gå, men man må være på vakt så man ikke selv blir ført på villspor inn i denne læren som kalles for universalisme. Som en sann historie gir filmen også innblikk i dagens kristenhet og et av farene som kan skjule seg der, nemlig helvetesavvisning. I skrivende stund er filmen tilgjengelig på Netflix.
  • Gud er ikke død 2
    av Jarmo

    Midt på tre, med god apologetikk

    Vi følger blant annet den nyfrelste Martin Yip, pastor Dave og pastor Jude videre i birollene fra første film, mens Melissa Joan Hart inntar hovedrolleposisjonen som lærerinnen Grace Wesley som blir tiltalt for å ha drevet med forkynnelse i klasserommet under en historietime. Hun selv mener at hun ikke har gjort noe ulovlig og nekter å beklage. Dette blir det mye oppstyr rundt i skolesystemet og distriktet rundt, samt media. Til og med en blogger som skal ha blitt helbredet fra kreft og som allikevel vakler i troen etter det, velger å finne ut hva som har skjedd og skrive om saken. Kanskje dette kan være med å gi henne et videre syn når det kommer til dette med tro. Det hele utarter seg i en rettsak der juryen får det siste ordet.

    Filmen siterer flere bibelvers som gir mening, bl.a. fra saligprisningene om forfølgelse og det å elske sine fiender, og vi ser at det passer inn i situasjonen lærerinnen Grace Wesley har havnet oppi. Jeg tror allikevel at det skal noe mer til for at de uttalelsene hun kom med skal ende opp i en rettsak med slike antikristelige proporsjoner, som til og med har som mål å legge Gud død. Systemet ligner på mafiabosser som bare ønsker å rydde lærerinnen av banen en gang for alle. Kanskje vi vil kjenne igjen tilstanden en gang i fremtiden, eller kanskje tilstanden er slik i noen delstater i USA? Det hele virker allikevel å bunne i at det er en dråpe som har fått begeret til å flyte over uten at vi vet hva begeret ellers er fylt av.
    Mye av det kristne forløpet er ganske så klisjefylt, men det kan se ut til å være vanskelig å lage en kristen film i dag uten klisjeer. Et godt poeng midt i stormen er når Grace lurer på hvorfor Gud virker så fraværende. Hun lufter det for den aldrende faren sin, spilt av Pat Boone, og han tyr til vise ord og sier at når elevene har prøve så er læreren stille.
    Jeg synes noe av evangeliet blir mangelfult fremstilt og mangler bl.a. et omvendelsesbudskap og et budskap der man får se at man står skyldig fremfor Gud pga. sin synd og dermed med behov for frelse, selv om man blir vitne til en gripende ”frelsesstund”. Hovedpoenget med filmen er allikevel apologetikk. I den første filmen var det apologet John Lennox som var den kjente kristne apologetstemmen, mens her er det Lee Strobel og J. Warner Wallace som blir kalt inn på teppet for å vitne om den historiske troverdigheten i evangeliene.

    Kvaliteten er så som så. Manuset kunne vært noe mer solid og innholder noen brist her og der som gjør helhetsinntrykket noe svakt. Skuespillet hangler noe også. I tillegg til klisjeene så synes jeg filmen hadde klart seg uten Newsboys, men for et yngre publikum så har det sikkert ikke så mye å si. Kanskje et lite trekkplaster. De kommer tross alt med noen fengende låter.

    Det som trekker opp fra min side er at jeg selv er glad i såkalte rettsaksfilmer, samtidig som apologetikk er et område jeg liker å engasjere meg i. Så disse to i et redder filmen fra å synke dypt hos meg. Er du ikke interessert i noen av delene så bør du kanskje se en annen film. I første film var det en stundet som ble satt på pinebenken, nå er det en lærerinnes tur. Hva blir det neste?
  • Hacksaw Ridge
    av Jarmo

    Tro og hjelp i kampens hete

    Dette er den sanne historien om Desmond T. Doss som er hellig overbevist om å ikke bære våpen, selv om han er fast bestemt på å verve seg inn i en tropp som skal kjempe i andre verdenskrig mot de hensynsløse japanerne i kampen om Okinawa. Etter mye fram og tilbake får han lov å bli med som sanitetslege uten at noen har troen på ham. Men det bryr ikke Desmond seg noe særlig om, for han har troen på Gud, at Han kan bruke ham selv i den verste krigssonen uten våpen, og dette får han bevist til de grader. Som syvendedagsadventist, våpennekter, og lørdagssabbatholder, og med Bibel i hånd så lurer alle hvordan i all verden dette skal gå.

    Filmen begynner med de kjente og mektige versene fra Jesaja 40,31: ”Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner, de løper og blir ikke utslitt, de går og blir ikke trette.” Detter verset er en rød tråd gjennom filmen, spesielt gjennom de mest ekstreme krigssekvensene med sårede både her og der. Der bevises det med tilliten Desmond har til Gud!
    Budet: ”Du skal ikke drepe” går også igjen som en overbevisning som Desmond har, også når det gjelder krig. Et annet vers som blir nevnt er bl.a. Joh 13,34 der Jesus sier: ”Et nytt bud gir Jeg dere, at dere skal elske hverandre. Slik Jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.” Vi får også et innblikk i et kor som synger at det er gjennom Jesus vi kommer til Faderen. Bibelen er sentral gjennom store deler av filmen og det er sjelden en film, spesielt blant sekulære produksjoner der Bibelen har en såpass fremtredende rolle som her. Budskapet topper seg når Desmond blir utfordret til å hjelpe sårede blant fienden.
    Når Mel Gibson lager krigsfilm, så slår han som regel på stortrommen, og filmen blir nesten krigsfilmenes svar på ”The Passion of the Christ”. Den er voldelig når krigen er på sitt sterkeste, men midt i de voldelige sekvensene blir budskapet om ekstrem hjelpetrang fra Desmonds side en hjertevarmende og inspirerende avkobling. Det inntrykket jeg har av syvendedagsadventister er at de ligger i grenseland mellom sekt og evangelisk kristne, der begge deler eksisterer. Selv kjenner jeg noen gudfryktige blant dem, og det virker som Desmond T. Doss er blant disse som tar troen sin på alvor og går fram i en tro som er forbildelig for mange.

    Filmen er storslått, og spesialeffektene er utmerkede. Ved innmarsjen ”inn i krigen” kan man få en anelse av at det er brukt green screen der man bl.a. ser et stort krigsskip i bakgrunnen. Men dette ødelegger allikevel ikke helhetsinntrykket. Filmen fikk også to Oscar statuetter, for beste redigering og lydmixing, samtidig som den ble nominert i fire andre kategorier, bl.a. beste film og beste mannlige skuespiller i Andrew Garfield som Desmond T. Doss.

    Hadde filmen bare vært oppdiktet så hadde den nok ikke satt like dype spor, men denne er basert på den sanne historien om Desmond T. Doss som reddet over 75 liv under et av de blodigste kamper i historien, som foregikk oppå Hackshaw Ridge. Som en som nektet å bære våpen av samvittighetsgrunner var Desmond Doss også den første amerikaner til å motta en æresmedalje for sinn innsats i krigen. Og som vitnesbyrdet hans var, så gav han all ære til Gud. Alt i alt synes jeg filmen var god, kanskje litt for voldelig, men dog med et sterkt budskap. Den anbefales allikevel ikke for alle og enhver, og spesielt ikke for sarte sjeler.
  • Hacksaw Ridge
    av John

    Med bibel ut i kampens hete

    Når man lager film om krig, der Gud er med på et av lagene, så kommer alltid spørsmålet opp hvorvidt Gud kan være på en av sidene i en krig - og hva om det var kristne på begge sider som ba? Vel, historien om Desmond Doss(Andrew Garfield) gir oss kanskje et lite glimt av en løsning på problemet, nemlig at Gud er med enkeltindividet som gir sitt alt for å redde flest mulig, inklusive fienden. Nå skal det sies at redningsaksjonen til Desmond Doss tas i filmen som en inspirasjon til at troppene vant kampen over Hacksaw Ridge, men kanskje nettopp det også førte med seg at færre liv ble tapt?

    Uansett er krig en horribel greie, noe Mel Gibson ikke skyr unna å vise. Her er det lemmer som flyr og blod som spruter - noe som er i sterk kontrast til første del av filmen som gir oss historien til Doss før han meldte seg til tjeneste. Det har en viktig betydning for historien siden faren(Hugo Weaving) deltok i første verdenskrig noe som påvirket ham negativt, og som så gjenspeiler seg i de valgene og standpunktene som Doss så tok.

    Når det kommer til trosspørsmål så tar ikke filmen standpunkt til Syvendedags adventisme(og gir oss heller ikke noe særlig til introduksjon til kristendom annet en noen få klassiske standpunkt adventistene tar), men stiller kristendom generelt i godt lys. Doss har med seg bibelen sin, som han fikk av sin forlovede, og den er til stor hjelp og styrke for ham, selv om filmen noen ganger lar det se ut til at det er bildet av Dorothy(Teresa Palmer) som er inspirasjonskilden. Det er blir likevel ikke lagt skjul på hvor inspirasjonskilden er, noe som er et friskt pust om ikke annet - kanskje nettopp fordi Gibson sitter ved roret.

    På grunn av disse elementene, både trosspørsmålet og fokuset på å redde liv, så gir filmen et noe annet fokus i en krigsfilm - som gjør den godt. Det er ikke bare scener fra kampens hete der det er viktigst å vinne, og selv om det til tider går veldig uoversiktlig for seg så er det periodene med handling basert på troen som virkelig inspirerer. Det er en film i absolutt høy klasse med velfortjente oscar statuetter og nominasjoner.
  • Ali's Wedding
    av John

    På innsiden av moderne muslimsk liv

    Mange filmer om muslimer er gjort på en måte der de blir sett på som stereotypier og ikke fargerike mennesker med egen vilje og meninger. I “Ali’s wedding” får vi derimot et veldig fint innblikk inn i en moderne muslimsk familie som flyttet til Australia, og vi tar del i den sanne historien fra når en av sønnene i familie, Ali, forteller en hvit løgn angående resultatet fra opptaksprøven til å studere medisin. Ja, det er fortsatt gnisninger mellom fortid og nåtid, det tradisjonelle og det moderne, det progressive og det konservative og det religiøse og det allmenne, men det skjer i denne filmen troverdig, humoristisk, varmt og balansert. Ali ønsker å gjøre sin far stolt, men for ham betyr det også å være tro til tradisjonene og sin tro, og når han snubler i en løgn så baller det på seg ting som han ikke har så god kontroll over. Mye kunne ha vært annerledes om Ali hadde fortalt sannheten tidligere, men i en kultur der ære har en stor rolle så blir det fort ikke så enkelt før det plutselig er for sent.

    Selv om det vises noen av Islamsk skyggesider og vanskeligheter ved innpass inn i en moderne kultur som Australia, så viser også filmen de gode sidene ved sterke familiebånd, fargerike mennesker, folk med drømmer og ambisjoner og generelt sett normalt hverdagsliv med foreldre som elsker sine barn og barn som elsker sine foreldre. Mye av lærdommene, selv om Islamsk, er av typen som som inneholder visdom hvem som helst kan lære noe av. Selv om det for eksempel vises at menn og kvinner sitter adskilt i moskeen, så blir det ikke gjort et stort negativt poeng ut av det som filmskapere ofte er raske til å påpeke - for det er bare slik det er. Kanskje det er derfor det blir et mer ærlig portrett av muslimer fordi det vises bare hvordan ting er uten å spe på med karikaturer.
  • Love's Christmas Journey
    av John

    Å finne kjærlighet etter sorg

    Dette er en sidefortelling til hovedfortellingen i Love Comes Softly serien og tar for seg to av barna til Marty og Clark Davis, nemlig Ellie og broren Aaron(fra før har vi fulgt Missy). Ellie har mistet sin ektemann og eneste barn i en storm og er fortsatt i sorg, mens Aaron er sheriff i byen der Ellie besøker sin bror for å feire jul. Byen er i forventing for en mulig jernbane, men det fører også med seg noen som ønsker å vite om planene for å skape en fordel. Aaron vil gi fra seg vervet som sheriff, og nest i rang, Michael, får et godt øye med Ellie. Det er ikke den eneste kjærlighetshistorien i fortellingen, men vi følger altså flere narrativer, noe som gjør filmens lengde(2 deler) forsvarlig. Det føles likevel noe drøyende til tider, men det gis dermed også plass til utvikling av personene slik at vi blir bedre kjent med dem og deres strev.

    Selv savner jeg litt mer jobb med manuset, siden noen deler virker uferdig mens andre noe lettvinte. Det er likevel en veldig fin historie for hele familien, og selv om det ikke lukter jul før langt ut i filmen så er det likevel en juleavlsuting det bygges mot. Karakterene er sympatiske og passer godt til serien, selv om de følger i sporet av typisk “pene” mennesker i hovedrollene. Savner også en tydeligere tilknytning til de andre filmene(som før er blitt løst med brev) siden hverken Marty, Clark eller Missy er nevnt - men det er mest for oss som har sett de andre filmene og kjenner til personene i dem. Alt i alt var dette en fornøyelig gjensyn med serien og “universet” til Janette Oke, og selv om det fortsatt er en tydelig kristen profil så er Jesus nedtonet og det er elementer av julenissen involvert(et aspekt jeg ikke likte så godt).
  • Beyond the Mask
    av Jarmo

    En fortid som ikke kan skjules bak masker

    Året er 1775, da Benjamin Franklins oppfinnelser trer fram i lyset. På denne tiden har Will Reynolds fått nok av å jobbe for the British East India Company, noe ledelsen i selskapet rett og slett ikke er fornøyd med. Will overlever et planlagt attentat mot ham, og rømmer uten at omverdenen vet noe om dette. Avisene skriver om hans sikre død, men han er i livet i beste velgående og har funnet seg til rette ved et herskapshus der han forelsker seg i Charlotte. Det er bare et problem, hun er troende og han er ikke det, selv om han later som, og han har en fortid han helst vil holde skjult. Underveis prøver han seg på et bedre liv, han prøver både å imponere Charlotte og fortjene rettferdighet hos Gud ved å gjøre godt i håp om at dette kan dekke over den onde virksomheten han var en del av. I den godes tjeneste blir han en slags Zorro figur, der han bruker sine kampkunster for å være tilstede og rydde opp når kriminelle handlinger finner sted.

    Dette er en actionfylt affære med åndelige input med jevne mellomrom. Filmen er allikevel preget av actionscener og mye spesialeffekter som kan være med å overdøve noe av budskapet. Jeg synes det til tider er lagt såpass vekt på effektene og actionscenene at budskapet kommer noe i bakgrunnen.
    Vi kan allikevel lære noe. Vi ser hvordan Will bærer med seg to masker, den ene er å late som han er en bedre mann enn han er i virkeligheten og den andre er den fysiske masken han tar på seg når han skal redde ”verden” i ren Zorro stil. Dette fører til at han prøver å bote sin ondskap ved å gjøre så mye godt han kan, så godt han kan. Dette ser han etter hvert ikke nytter siden fortiden hans stadig innhenter ham og selskapet han forlot følger ham hakk i hæl.
    Selv om budskapet kommer litt i bakgrunnen så kommer det fram. Vi får presentert en fin parallell med det Jesus gjorde på korset og vi lærer hvordan det er helt unyttig å prøve å fortjene seg frelse ved å være en helt og gjøre mange gode gjerninger.

    Skuespillet fungerer sånn noenlunde greit til å være en lavbudsjett film. Vi får også mange gode spesialeffekter sammenlignet med budsjettet filmen bærer. Actionscenene er overraskende gode og man lever seg godt inn i Wills Zorroaktige heltedåder. Selv om det hele til tider blir noe overdrevet, så er underholdningsverdien ganske høy og med et budskap om forsoning, tilgivelse og frelse blir dette en fin film for den eventyrlystne og fartssøkende filmentusiasten. Det positive er at vi slipper mye av den umoralen som så ofte florerer i lignende filmer med et mer sekulært og Hollywood preget innhold. Jeg synes filmen fenget og kan passe for den yngre garde som vel og merke kan litt engelsk siden filmen verken er teksten på norsk eller engelsk.
  • I Can Only Imagine
    av Jarmo

    Et mektig budskap bak en mektig sang

    ”I Can Only Imagine” er den sanne historien om livet til vokalisten Bart Millard, fra musikkbandet ”MercyMe”, og opprinnelsen til den populære sangen ”I Can Only Imagine”. Filmen forteller historien hans fra barndommen av og oppveksten med en voldelig far. Etter hvert som han vokser opp oppdager han sitt musikalske talent, til farens store misnøye. Utover i filmen ser vi hvordan livet til hovedpersonene utvikler seg og hvordan Gud griper inn med tilgivelsens legende budskap.

    Det at filmen baserer seg på en sann historie gjør den ekstra sterk i tillegg til at den har et sterkt budskap om tilgivelse og gjenopprettelse. Budskapet skrenter noe på området som har med Bart Millards vandring mot berømmelse innen den kristne musikkverdenen å gjøre. Det ser ut som han ikke har hatt et direkte kall fra Gud til musikken, men at han heller flykter fra sin fortid, fra sin far, for så å ha musikken til å gjemme seg bak. Men som vi vet, så kan Gud vende alt til det gode, noe som ser ut til å skje, ved at Bart får et dypere innhold i musikken ved at han tillater Gud å levendegjøre budskapet først i hans eget liv og så videre gjennom musikken. Dette merker både manageren, konsertdeltakere og andre artister rundt ham, vel og merke etter at han har klart å tilgi sin voldelige far. Tilgivelse er et viktig, vesentlig og avgjørende budskap i Bibelen, noe som også får en avgjørende klang i livet til hovedpersonen i filmen.

    Kvalitetsmessig er filmen verdt et norsk kinopublikum, selv om den ikke er blant de største budsjetterte filmene, eller filmen med de mest glamorøse skuespillerne eller det mest unike plottet. Det den har er allikevel et utrolig viktig budskap som er verdt å få med seg enten man er troende eller ikke. Tilgivelsen har en uant kraft til å lege sår og gjenopprette ødelagte relasjoner. Videre synes jeg tittelsangen kunne fått en litt bedre plassering i filmen og jeg synes den også drøyer litt. Vi kunne også ha fått et litt dypere innblikk i hvordan faren ble som han ble, samt mer om Gudsforholdet Bart hadde under sin oppvekst og i det bandet ”MercyMe” blir grunnlagt.
    Skuespillet fungerer bra og midt i alvoret og tårene får vi også plass til litt humor. Det er interessant å se at Dagbladet gir filmen en overraskende toer når man kanskje hadde forventet en ener, men det viser at noe i filmen gikk hjem hos Dagbladets filmanmelder. Filmen fortjener ros og kan anbefales for enhver som er interessert i litt mer moderne kristen musikk. Det var også spennende å få et lite innblikk til oppstarten av gruppen ”MercyMe”, som også har vært et av mine favoritt grupper opp igjennom ungdomsårene.
  • I Can Only Imagine
    av John

    Bakenom filmen for sangen

    I USA ble “I Can Only Imagine” en suksess uten like på kino der den som en film med 7 millioner dollar i budsjett spilte inn i litt over 85 millioner. Noe av bakgrunnen er nok at det er en historie som omhandler historien bak en veldig populær kristen låt på 90-tallet og at filmen på mange måter er en meget god produksjon. For min del synes jeg det ble en ganske gjennomsnittlig filmopplevelse fordi filmen i seg selv ikke byr på veldig mange overraskelser, men den greier likevel å holde på interessen og servere en historie fra virkeligheten som berører og som viser litt hvordan Gud kan gripe inn og forandre liv. Oppbyggingen er lineær og reisen byr på en progresjon som er ganske forventet, selv om aspektet med en kjent kristen låt blir for oss som kjenner til den noe ekstra. Det blir likevel en film som er historien til vokalisten i MercyMe og hvordan det akumulerte i tittel låta. Jeg likte også godt det psykologiske aspektet ved hvordan farens(Dennis Quaid) dårlige behandling av sønnen Bart(J. Michael Finley) påvirker Bart i voksen alder, hvorav begge har en reise å ta tak på. Det er en del valg i filmen som jeg synes burde vært gjort bedre der noe sikkert tyder på at det kanskje er kuttet noe i manus for å holde lengden og budsjettet i sjakk. Det er også typisk at når bandet først fremfører en “ny” låt så synger mange i salen med, og når de er på turne så er det alltid løftede hender som tyder på et typisk kristent publikum selv når låta ikke er en lovsang. Synes slike ting virker litt “flaut”, men kan lett oversees men i en film med en del konserter så blir det umulig å overse. Ikke all skuespill er topp, men stort sett godkjent og det er nok også en del av grunnen til at filmen fungerer og hadde suksess. Alt i alt, en fin film som er ærlig og emosjonell, og som til tross for noen ujevnheter bidrar til noe nytt i sjangeren og treffer publikum med historien og ikke minst klimaks på slutten med fremførelsen av låten i sin helhet.
  • Vår Frue
    av John

    Innblikk i Mariatro

    Vi møter folk rundt om Latin-Amerika som har to ting til felles, de heter Maria og de tror på og har hatt religiøse opplevelser knyttet til Maria i noen av hennes manifestasjoner rundt om i verden som “Vår Frue”. Det er på mange måter et blikk inn i det personlige i katolisismen, noe som bringer fram kunst, glede og tro rundt et felles punkt, en person som kan gå dem i tale foran Gud. Ikke bare hvem som helst, det er Maria, Jesu mor, som gir gjenklang hos kvinner som deres helgen verden omkring som de kan identifisere med og som kan identifisere seg med dem.

    Man skal trø litt forsiktig om man skal kritisere noe personlig, men samtidig er det ganske fremmed for oss som har vokst opp i en protestantisk del av verden å forstå hvor dypt symbolene i katolisismen går. Dette blir derfor mer en kuriositet, et viktig blikk inn i en verden slik at man kan forstå den bedre selv om man ikke tror på helt det samme. Det er en del av vår felles kristne tradisjon likevel.

    Her er det gode historier, rørende portretter og flotte bilder. Et vel utført produkt som viser en stor og viktig del av den katolske kultur og identitet, spesielt for kvinner. Den viser også den store bredden av Maria tolkninger som finnes rundt om i forskjellige kulturer og tradisjoner.
  • Wildflower
    av Jarmo

    Minnerik kunst, men noe kunstig

    Chloe har kunstnerisk talent og søker seg inn på kunstlinjen på høyskolen. Dårlige og fortrengte minner fra en spesiell hendelse i barndommen hennes dukker opp, bit for bit, noe som preger humøret, psyken og ikke minst kunsten hennes. Disse minnene har med en drapssak å gjøre, som fant sted for 12år siden, der hun som åtte åring var det eneste vitne. Saken ble fort henlagt, men ikke i hodet til Chloe. Etter hvert husker hun stadig flere detaljer i saken og med god hjelp av Josh, som selv er langt nede etter familiære ting. Litt etter litt begynner Josh å få hennes tillitt, når alle andre ser ut til å svikte, og sammen kommer de stadig nærmere sannheten. I kulissene finner vi også Josh storebror Mark, som er pastor i den lokale menigheten.

    Dette er en kristenprodusert thriller, der sjangeren får mer fokus enn et klart kristent budskap. Selv om man stadig får noen drypp av noe som har med tro å gjøre, spesielt fra pastor Marks side, så klarer jeg ikke se at den griper hele filmen på en solid nok måte. Filmen har sine fine stunder og poenger, men har et noe dystert og mørkt preg ellers. Det kristne budskapet som kommer fram i filmen har mest å gjøre med det å være langt nede og at Gud nok vil vende ting til det gode, eller som pastor Mark sier under en samling at Gud vil være med gjennom tøffe tider og aldri forlate deg. Men da må utgangspunktet være at man er en troende, og ikke frafallen slik både Chloe og Josh ser ut til å være. Totalt sett synes jeg filmen viser dette på en noe pessimistisk måte, men samtidig med noen ørsmå lysglimt, uten at vi ser noe revolusjonerende skje i livene til hovedpersonene når det kommer til tro og frelse. Det er også skuffende å høre Pastor Mark fortelle sin bror Josh at det er greit å være sint siden vi bare er mennesker. Dette er stikk i strid med det Bibelen sier om sinne (f.eks. Matt.5,22; Ef.4,26; Ef.4,31).

    Kvaliteten er så som så. Skuespillet ganske vaklende, men til tider også noe troverdig, spesielt av Nathalia Ramos som Chloe og Cody Longo som Josh. Men i det store og hele er ikke skuespillet det store å skryte av, selv om filmen allikevel, spesielt i starten klarer å bygge opp en viss spenning. Etter hvert dukker flere klisjeer og usannsynligheter opp som gjør at filmen daler nedover på rangstigen.
    Hvis du er ute etter en kristen produksjon som legger mer vekt på spenning enn et kristent budskap, så kan dette kanskje gå med nød og neppe, men hvis ønsket ditt er å se en film der du føler deg oppløftet i etterkant, da må du nok ty til noe annet.
  • Any Day
    av John

    Mye flaut i resirkulert konsept

    Vet ikke helt om det er skuespillet eller manus, men det er noe som skurrer med dialogen. Spesielt flaut er dialogen mellom Vian(Sean Bean) og Jolene(Eva Longoria), der Vian fomler og er ikke annet enn ikke veldig likandes men der hun likevel like ham. Hjelper ikke at barnet Jimmy også har ganske stive “skrevne” replikker istedenfor naturlige flytende. Historien i seg selv er også noe man har sett før mange ganger, men man håper jo at det kan gjøres noe nytt i sjangeren. Det er til og med håp for litt karate kid action, men selv der sviktes det.

    Det kristelige innslaget kommer i form av søsteren til Vian, Bethley(Kate Walsh), der hun er troende og de ber for maten og går i kirken. Men selv hun, selv om tidvis er forbilledlig så har hun også ting hun sliter med og viser dårlig dømmekraft. Sønnen også ser ut til å ha en tro.

    Det verste med en dårlig skrevet film er at man ikke er så spent på hvor handlingen er på vei, men at man frykter hvor feil manusforfatteren kan gjøre det. Noen pene oversiktsbilder innimellom kan ikke rette på det.
  • A Cowgirl’s Story
    av John

    En familiefilm om litt tro og patriotisme

    Dusty Rhodes kommer fra landet inn til byen når faren blir omplassert og moren er i krigen. Hun passer ikke inn som cowgirl fra landet med sine bestemte holdninger og uredde adferd. Men det er ikke lett heller siden hun er ung og som ungdom flest trenger man å passe inn. De bor hos hennes bestefar som også er en troende og prøver å være en god innflytelse inn i Dustys liv. Hun har også hesten sin, og bestemmer seg for å starte en hesteridning gruppe på skolen. Hun greier å starte gruppen, men det bringer med seg flere utfordringer.

    Dette er en koselig film om vennskap, hester og ungdoms utfordringer og bakgrunnshistorier som nøstes opp i og ikke minst kjærlighet. Alt i en familievennlig, amerikansk wrapping med en hint av tro og patriotisme.

    Selv om dette er en passe god film, så er det likevel en lavere budsjett film som tar på seg en mengde temaer som må nøstes opp i - som igjen tyder på at kanskje filmskaperne har litt høyere ambisjoner enn manuset er godt for. Heldigvis synes jeg at filmen takler det aller meste godt og gir oss et rørende resultat. Filmen er fornøyelig, selv om ting noen ganger går litt for lett og klisjefylt til tross for at det takles noen vanskelige temaer.

Populære filmer nå

0.17 sekunder