Purgatory House (2004)
Silver Strand(Davis) tok selvmord for å slippe å leve det livet hun levde. Men Gud, hun sendte henne til et sted midt mellom himmelen og helvete, til "Purgatory House"(Skjærsildhuset) der hun må leve hver dag slik den siste dagen i hennes liv sammen med andre som har tatt selvmord. Denne filmen er skrevet av Celeste Davis i alderen 13-14 år og filmet samme år.
Vurdering
3 av 1 stemme
Fakta
Medvirkende
Regissør
Cindy Baer
Forfattere
Celeste Davis
Manusforfatter
Manusforfatter
Skuespillere
Cindy Baer
Marsha
Marsha
Celeste Davis
Silver Strand
Silver Strand
Howard Lockie
Silvers pappa
Silvers pappa
Rhiannon Main
Celeste
Celeste
Devin Witt
Atticis
Atticis
Johnny Pacar
Sam
Sam
Jim Hanks
St. Jakob
St. Jakob
Produsenter
Cindy Baer
Produsent
Produsent
Annet
John Swihart
Komponist
Komponist
Lignende filmer
Anmeldelser
Alvorlig, sær og litt morsom
Kvalitet
Budskap
Personlig syn
Hva skjer når en 14 åring skriver manus og spiller hovedrollen i filmen og et så vanskelig tema som selvmord, narkotika, død og all slags problemer ungdom har? Jo, i dette tilfellet ble det faktisk utrolig overraskende bra.
Det er egentlig veldig mye som kan sies om denne filmen. Både positivt og negativt. Noen ganger merkes det tydelig at det er ei ung ungdom som har skrevet det både på godt og vondt. Det som er på vondt, er at tankene ikke er så veldig grunnlagt i studier eller forsking men mer tanker som man slenger ut uten så veldig stor sammenheng. Mange bra tanker, men de mister noe av tyngden noen ganger. Det bra er at det er mye egne erfaringer og observasjoner fra samme aldersgruppe, og synspunkter fra denne aldersgruppen som gjør at filmen er lik slik det er blant ungdom mange steder.
Det merkes at det er en amatørfilm, filmet med miniDV, men selvsagt mye bedre enn det man lager i hagen sin. Spesialeffektene er dårlige og enkle, men en del passer godt inn i filmens design(om man kan kalle det for det) og de er veldig gode tatt i betraktning at det er filmet i miniDV.
Budskapet da? Gudsbildet er litt opp ned. Gud er en hun, eller en transe kledd i rosa som ikke er så veldig god av seg i det hele tatt. Filmen åpner med å filme på en krike der det står ”Fengsel”. For å komme inn i himmelen må personen være med i et morsomt gameshow, der det ikke blir gitt så mange alternativ. Slutten også er kanskje det verste fordi det blir helt new age/buddhisme inspirert – der det igjen merkes på mangel av konsistent trossyn.
Men det er en god del positivt budskap også altså. Skjærsilden virker ikke som et koselig sted for den som er der, men de har likevel mulighet til å forandre seg, å tilgi, å endre – og slik et sted med håp for den som tok selvmord – for der kan man lære komme seg til himmelen(ikke at det er så veldig kristent). Men det beste med filmen er undervisningen angående selvmord, dop og andre problemer ungdom i dag møter. Det syntes jeg var genialt utført. Og musikken, den er veldig god synes jeg og likte sangene godt.
Ellers, til tross det som er negativt så holdt filmen meg merkelig nokk godt klistret til skjermen. Det var en driv i storyen som fikk meg til å følge med og være nysgjerrig på hvordan det går. Innimellom(som i synet på Gud) så tror jeg det prøves å være morsom og provoserende framfor å være blasfemisk, og i så fall så lykkes de for det er mange morsomheter innimellom til tross alvoret.