Registrer Logg inn

Kristenfilm.com

Disco (2019)

På overflaten virker alt perfekt. 19 år gamle Mirjam er stedatteren til den karismatiske pastoren i menigheten Friheten. Som regjerende verdensmester i disco freestyle dans, og leder av frikirkens ungdomsgruppe er hun kirkens stolthet.

Men under VM kollapser hun på dansegulvet, og nederlaget vekker spørsmål og uro i henne. Hjemme blir hun møtt med at hun må tro mer, tro bedre. Mirjam prøver, men kroppen svikter.

I søken etter svar på hvor problemene hennes kommer fra, og i frustrasjon over å ikke bli sett, trekkes hun mot en strengere konservativ menighet. I hemmelighet drar hun på deres sommerleir

Vurdering

5 av 1 stemme

Fakta

12
1t 35min
Land: Norge
Språk: Norsk

Medvirkende

Regissør
Jorunn Myklebust Syversen
Forfattere
Jorunn Myklebust Syversen
Manusforfatter
Skuespillere
Nicolai Cleve Broch
Per
Josefine Frida Pettersen
Mirjam
Andrea Bræin Hovig
Fredericke Rustad Hellerud
Øyvind Gulli
Øyvind
Andreas Preus Efskin
Pastor Trond
Espen Reboli Bjerke
Psykolog
Espen Klouman Høiner
Kjærsti Odden Skjeldal
Produsenter
Maria Ekerhovd
Produsent
Elisa Fernanda Pirir
Medprodusent
Ragna Nordhus Midtgard
Produsent
Axel Helgeland
Sjefsprodusent
Annet
Ellen Oseng
Produksjonsdesign
Mina Nybakke
Redigering
Frida Eggum Michaelsen
Redigering
Marius Matzow Gulbrandsen
Cinematografi
Thom Hell
Komponist
Marius Christiansen
Komponist

Lignende filmer

Anmeldelser

Noe overspilt men samtidig mediterende

Det er helt klart gjort mye research for å lage en film som denne, og ikke hvem som helst research. Her er det observert både TV predikanter, moderne pastorer og retninger med sektlignende trekk for å vise hovedpersonens kvaler i sin søken i det kristne landskapet når discodans karrieren begynner å slå sprekker. Det brukes god tid til å gi innblikk inn i hvordan typisk kristendom er i dag, og noen ganger treffer spikeren på hodet mens andre ganger er det overspilt. Likevel er det mer nær virkeligheten enn en karikatur. Det å dra illusjonen av fellesskapet i kirken over til den private sfære mer mindre vellykket - og her tror jeg filmskaperen kunne ha observert familieliv bedre. Det blir fort litt banal takling av hverdagsproblemer(som om foreldre mener bare å tro, be eller fokusere mer på Jesus fungerer), my gjentatt overgivelsessnakk, litt for åpenbar hykleri og litt mye av den samme kristne poplåta. Samtidig er hele filmen ganske familiær. Alle som har slått på kristen TV vil forstå. Alle som har vært i en moderne menighet med senket belysning og røykmaskin vil smile hvor godt visse ting er gjenskapt. Alle som har vokst opp blant kristne barn vil smile innvendig når de synger kjente barnesanger i bakgrunnen. Meg traff godt detaljer som når Mirjam vandrer gangene under gudstjenesten og hvordan stemningen er helt forskjellig inne i og utenfor salen.

Slik som de aller fleste filmer som takler samme tematikk, så faller Disco litt i grøfta å introdusere alle de vanlige sakene som tas opp som negative fra kristen siden. Ja, noe positivt er det også siden man får innblikk i gudstjenester som mange ellers ikke har, men hvorfor må det alltid gås innom ting som homofili, kollekt, hykleri, demoner, hjernevask, loviskhet etc. (Jeg synes det er bedre å fokusere på en eller to temaer) samt nærmest understreke de negative sidene som om det er normalen i kristne kretser. Sterkt var det når TV predikanten og sektlederen i hver sin scene tydde til samme retorikken selv om de tilhørte vidt forskjellige retninger i ganske forskjellig situasjon. Det hadde ikke vært særlig til film om normen var portrettert, der venner faktisk hjelper hverandre og der troen faktisk fungerer, men den sunne siden er ikke tatt frem særlig godt. Det kommer også av at regissøren var i samtale med personer som har brutt ut fra kristne kretser og ikke majoriteten som er blitt værende. Klart det er mer interessant å lage film om. Og man må lytte til de som har brutt ut, men det gir en skjev framstilling av hvordan ting er i virkeligheten. Det er heller at filmen ønsker å påpekt at bakenfor et skall som ser sunt ut så ligger det usunne og ulmer. Den som ser filmen forstå at det er noe som er i gjære helt fra første stund. For mange kan det jo også være slik, og derfor er det positivt hvordan filmen kan oppmuntre til debatt. Jeg vet godt etter egen erfaring at det er mye usunt inne i den kristne bobla, og derfor er det ting her som jeg gjenkjente.

Josefine Frida som spiller Mirjam gjør en god rolle som den lavmælte og stille Disco dans dronningen som kan skifte om til å være midtpunktet. Hun går likesom på autopilot i mye av filmen virker det som, som om livet mangler noe vesentlig, som gjør at Mirjam setter på seg en maske. Det er et stort hopp mellom den hun er privat og den hun er på scenen, og det er den stille personen med økende indre turbulens som driver filmen fram. Når man merker at det man har bygget livet sitt slår sprekker så er det vanskelig å søke utenfor eller rope høyt og bli hørt, og da søker Mirjam heller innenfor i det kjente. Autoritetsfigurene ser ikke dette, og det er kanskje en mangelvare av folk som ser og forstår og som kan være med å hjelpe dem som er fastsatt i en vond sirkel - folk som kan vise veien inn i et sunt forhold til kirke, foreldre, annerledes troende, psykologi og ja, familie.

Jeg savnet større dykk ned i psyken, mer om årsakene og mer om Mirjams indre tanker. Vi ser henne tenke, men vi vet ikke hva hun tenker. Vi ser henne slite, men det er ikke alltid lett å vite hvorfor hun sliter. Det å lage en kunstfilm tar noen ganger overhånd over det å lage en film som belyser debatten. Det er likevel, uten tvil, en viktig film.
5 av 7 - -
0.3 sekunder